Halvveis i Siri Hustvedts Det jeg elsket fra 2002, begynner jeg å grine.

Det betyr at jeg kan anbefale boka. Jeg er ikke ferdig med den, så akkurat hvor sterkt jeg anbefaler den er ikke helt klart ennå. Noe sier meg at det kommer til å være en anbefaling i det øvre sjiktet. Jeg kjente det tidlig i boka, og det var en deilig følelse. Jeg har tatt opp så mange bøker det siste året, bladd opp på første side, lest de første setningen og tenkt «neh.» Det har vært ganske frustrende. Jeg har saumfart biblioteket i gangen, de uleste bøkene jeg har selv, og ingen har frista. Ingen har klart å drive meg videre enn noen sider, maks.

Så dukka Det jeg elsket opp, og jeg vet ikke hva det er med den boka, men noe er det. I oversatt drakt er Hustvedts språk enkelt, men effektivt. Hun klarer å tegne et bilde av mennesker, ikke karakterer. Jeg tror på at disse menneskene eksistere, eller har eksistert. Jeg har lyst til å klemme dem. Jeg tror på beskrivelsen av kunstmiljøet i åttitallets New York, der SoHo var kjernen. Jeg tror kunsten hun beskriver eksisterer i virkeligheten, fordi hun beskriver den så detaljert, og fordi den er så fantasifull. Jeg tror på jeg-et, jeg tror på samtalene, jeg tror på historien.

Dette er livet, døden og kunsten. Kanskje det var det som dro meg inn i romanen. De siste årene har jeg blitt stadig mer dratt mot bøker som på en eller annen måte omfatter kunst, som drar kunsten inn i romanuniverset. Jeg tenker spesielt på Paul Austers Illusjonenes bok og J.M. Coetzees Vanære, som lett er på lista over mine største leseropplevelser. Eldre menn, professorer gjerne, som bearbeider sorg med kunst og intellektuelle betraktninger. Kanskje det er så enkelt. Kanskje det er greia mi, rett og slett.