obama

Den norske journalisten Erik Møller Solheim dro i 2008 til USA for å være frivillig i presidentkampanjen til Barack Obama. Dette har det blitt bok av, og jeg synes dette er en god dag å fortelle dere litt om hvorfor jeg liker denne boka.

Jeg skal ikke driste meg til en anmeldelse av boka, for jeg har ikke lest ut hele ennå. Men jeg synes allikevel det passer seg å nevne at En stemme for Obama er en av de gladeste bøkene jeg har lest på lenge. Den handler om å jobbe for noe man tror på, om å tørre å tro i det hele tatt. Den handler om å være med på en forandring, og ikke bare være vitne til den.

Boka er lett å lese, den har et medrivende og nærmest bloggeaktig språk som gjør meg engasjert. Jeg har hørt fra andre som har lest den at de syntes den ble for lett, de ønsket seg en tyngre bok om dette temaet, men for meg som bare leser romaner ellers og skippa nesten alt av annet pensum på Blindern fordi jeg syntes det var for tungt, er dette midt i blinken for å få med seg noe av det som faktisk skjer her i verden og ikke bare i forfatteres hoder.

Jeg synes det passer seg med et Obama-vennlig sitat her i dag, selv om jeg skjønner at mange er uenige i at han fikk fredsprisen. Under følger Erik Møller Solheims argumenter i innledningen for hvorfor det er en god ting at Obama kanskje, bare kanskje, kunne klare å bli USAs neste president:

Hvorfor så glad? vil noen kanskje spørre. Og til det er det fristende å svare: Hvorfor ikke? Hvorfor ikke være glad når USA – etter å ha valgt en trangsynt og skyte-glad cowboy til landets høyeste verv, og det to ganger på rad – endelig later til å ha funnet fram til en demokratisk kandidat som vi europeere også kan samle oss bak? Hvorfor ikke trekke et lettelsens sukk når det ser ut til at ord som «samling», «håp» og «dialog» er på vei tilbake i det amerikanske politiske ordforrådet etter åtte år med «terror», «trusselnivå» og «ondskapens akse»? Hvorfor ikke bli varm om hjerterøttene når svarte amerikanere, etter minst 350 år med undertrykkelse og 60 års kamp for grunnleggende menneskerettigheter, vil kunne få sin største oppreisning hittil?

Dette er fra starten av boka, der Møller Solheim forklarer oss hvorfor han reiste til USA for å være med i valgkampanjen, hvorfor han har trua, hvorfor han føler så sterkt for dette. Og ja, det smitter. Jeg var kanskje ikke verdens største Obama-motstander fra før, men jeg er om mulig enda mer fan nå, etterhvert som sidene blas om og håpet i meg vokser.

For jeg har ikke gitt opp. Jeg tror at Obama fortsatt våkner om morgenen og tenker at vi kan, selv om det kanskje er vanskeligere enn han trodde, enn vi alle sammen trodde. Og jeg tror faktisk av hele mitt hjerte at det er det aller viktigste. Å fortsette å tro og håpe. Og jeg er ikke det minste flau over akkurat det.