I forbindelse med utdelingen av Nordisk råds litteraturpris 29.-30. mars tar Bokmerkerredaksjonen for seg noen av de nominerte. Andre bok er en av Finlands nominerte, Utrenskning av Sofi Oksanen.

Utrenskning
Sofi Oksanen
333 sider
Oktober forlag, 2010

Zara dukker opp på tunet utenfor huset til Aliide en dag i 1992, forslått og utslitt, og selv om Aliide tviler på jentas hensikter slipper hun henne inn i huset og tar vare på henne. Utrenskning er en roman om disse to kvinnenes møte, og liv. Begge har en tragisk bakgrunn, hver på sin måte. Som leser får man innblikk i begges tanker og fortid, mens kvinnenes forhold seg imellom er preget av hemmeligheter, løgner og en avstand som hos begge er et resultat av redsel og mistro til hverandre og omverden.

Omstendighetene rundt begge kvinnenes liv nøstes opp i kapitler utover i boken, tydelig merket med årstall og sted, men det er allikevel viktig å holde tunga rett i munnen. Under lesningen merket jeg at boka er hakket mer krevende enn jeg har vært vant til som leser i det siste. Jeg tar meg også i å føle ærefrykt over å anmelde boka, som om jeg ikke er erfaren nok til å uttale meg om romanen jeg har mellom hendene.

Vinden blåste gjennom bjørkene, som var uten småfugler. I hodet til Aliide suste det som etter ti søvnløse netter. Ved ytterdøra lukket hun øynene og strenet mot lillekammerset i blinde, famlet etter dørhåndtaket, støtte borti saga som hang på veggen så den falt ned, steg inn i kammerset og slo opp øynene i halvmørket.

Oksanen skriver nøyaktig og nedstrippet om alvorlige ting, hun har en nøktern skrivestil, detaljer som spyfluene på kjøkkenet til Aliide, lukter, lyder, naturen rundt huset hun bor i, er med på å drive historien fremover. Slike skildringer gjør lesningen langsom, man må være oppmerksom for å få med seg alt, men det blir aldri kjedelig. Historien blir sterkere ved at de store tingene ikke fortelles med stormende og følsomt språk, men heller ved små detaljer, dvelende setninger og tankereferater.

Det er flere deler av denne romanen som rørte meg dypt, Aliides ensomme fortid, Zaras drøm om et bedre liv, svikene de begge har blitt utsatt for, valgene de har tatt, urettferdigheten som kvernes utover kapitlene, historien sitter i leseren lenge etter at boka er lukket. Boka er omfattende og kanskje ville jeg hatt godt av et lynkurs i Estland og Russlands historie på forhånd, men kjernen i boka, disse to kvinnene, trenger ingen forhåndskunnskaper, den hamres inn i deg, ord for ord, og blir der lenge.