Uforløst potensial

Avstand²
av Monica Isakstuen Stavlund
Tiden Forlag
295 s.

Det finnes bøker du skulle ønske var fantastisk gode, men som når alt kommer til alt ikke er særlig mer enn midt på treet. Monica Isakstuen Stavlunds debutromamn Avstand² er en slik bok. For det første fordi jeg allerede kjenner til Stavlunds diktsamling Sånn, borte som er utgitt på Flamme forlag og fant den like nydelig som Leselyst, for det andre fordi jeg alltid dømmer boka på omslaget og tenker fin å se på = like fin innvendig.

Avstand² følger en en klassisk flettestruktur som utfolder seg iløpet av et døgn, og strekker seg bak i tid gjennom forskjellige tilbakeblikk og gjenfortellinger fra hovedpersonen Aleksander, enken Marianne og dabogknotatene til Aleksanders mor Inés, samt et brev som avslører det største mysteriet for tidlig.

Jeg tenkte ofte på Upperdog mens jeg leste den, for denne romanen har noe av den samme feel-good stemningen i seg. Men der Upperdog også klarer å formidle noe av alvoret bak personenes problemer,  skraper Avstand² den mer i overflaten, og tyr til en del enkle løsninger i forhold til plotkonstruksjon. Det syndes stadig mot en av de sterkeste formaningene for fiksjonsforfattere: Historien skal vises, ikke fortelles, og her fortelles det hele tiden, gjennom brev og dagboknotater, gjennom ”freidige smil” og ”fnys” og ”rødming”. Det blir overtydelig, som da Fanny har sjekket Aleksanders innboks:

Da hun var sikker på at hun hadde lært seg nummeret utenat, la hun mobilen tilbake og snudde seg inn mot veggen. Hun kjente seg overraskende rolig. Hvis noen hadde vært der met et filmkamera hadde de fått det klassiske bildet av ”Kvinne som ligger og stirrer ut i mørket med tomme øyne”.

Her kunne man med fordel ha strøket siste setninga, og det er en del slike tilfeller gjennom de 329 sidene. Det er sidehistorier og opplysninger som ikke bidrar særlig til hovedhistorien annet enn å fortelle oss at Aleksander har vært utro en gang og at en av pleierne på hjemmet er en typisk hvinende homo. I tillegg gir all dialogen meg tidvis følelsen av å lese et filmmanus mer enn en roman.

Noen ganger tar jeg meg selv i å bli irritert mens jeg leser en roman. Ikke på forfatteren eller romanen, men på apparatet rundt. På korrekturlesere, oversettere, konsulenter og/eller redaktører. På alle de som burde ha plukket mer i teksten og hjulpet til så boka kunne bli den best mulige versjonen av seg selv.

Jeg tror nemlig ikke at Avstand² nådde det stadiet før den ble gitt ut, og det er synd, for det er noe her. Det kommer best fram i Inés dagboknotater, som utvilsomt er de delene jeg syns er de fineste øyeblikkene litterært sett:

Vi samler på ting vi mister. (…) Vi øver oss på å ikke forsvinne. Vi tar med oss garn til byen og nøster det ut, aldri mer enn tre armlengder mellom oss. (…) Vi må holde hardt i hver vår ende, vi må ikke bli svette i fingrene, må aldri la tråden glippe. Da vet vi hva som skjer. Da mister vi hverandre.

Det er ikke det at det er en dårlig roman. Det er det at den kunne vært så mye bedre.