Nobelmedaljens bakside

Jeg skal begynne der lesingen ofte starter, med forsiden. Stian Hole, Norges kanskje fremste omslagsutformer, har laget det. (Hver gang jeg ser det minner det meg forøvrig om forsiden på en engelsk utgave av Murakamis After the Quake.) Holes design kan virke enkel, og det er trolig poenget, for det speiler – med sitt stilrene og upretensiøse ytre – perfekt bokens innhold.

Det er historiens små og mer anonyme saker Peter Englund ønsker å fortelle om. Mye historieskrivning fremstiller de små ting som nettopp det, små og ofte ubetydelige i den store sammenhengen. Englund snur på dette og insisterer heller på at fortellingen om de små ting ofte er en artigere måte å forstå de store sammenhengene. Helheten forstås gjennom delene, ikke motsatt.

Essayet som handler om Consuelo Vanderbilt og det som handler om massasjestaven er eksempler på dette siste poenget: Fortellingen om Vanderbilts jakt på vedvarende skjønnhet blir en en konkret innføring i skiftene i det moderne kvinnelige kroppsideal, mens massasjestavens historie blir en minifortelling om synet på den kvinnelige seksualitet. Motsatt blir essayet om Errol Flynn en innføring i et avleggs mannsideal. Det samme kan sies om fortellingen om oksen Ferdinand og den spanske tyrefekterkunsten, der det et sted heter:

Riktignok ble [matadoren] Manolito utsatt for tolv alvorlige stanginger, men hans popularitet steg like jevnt og trutt som hans inntekter…Rundt midten av 40-årene var han verdens mest vellykkede og berømte tyrefekter – hvilket kanskje ikke sier så mye, for verden var da opptatt av noe annet.

Eurosentrisk selvsikkerhet har med årene blitt mer og mer patetisk. I en annen bokomtale har jeg for eksempel vist til at Islam har et mer nyansert og rikere syn på hjertet. Mange har sikkert hørt om de franske
hoffene, hvor man var betydelig flinkere til å parfymere seg enn å bedrive effektiv hygiene. At andre kulturer har hatt en bedre forståelse av renslighet er kjent for mange. Englund gir eksempel på dette i et essay om tannbørstens historie:

I den arabiske kultur brukte man grener fra araktreet. Det er i denne sammenheng så vidunderlige med araktreet er at trevirket inneholder soda og garvesyre og dessuten adstringerende stoffer som både påvirker bakteriefloraen og gjør tannkjøttet friskere…Muhammed selv understreket en rekke ganger hvor viktig det var å holde tennene rene , og skal selv på dødsleiet ha brukt sin Siwak [tannbørste laget av araktreet].

Når Peter Englund ikke leder Svenska Akademien – gjengen som årlig deler ut Nobelprisen i litteratur – er han historiker med heftig cv: bokanmelder, avisreporter, professor, bestselgende historiker og forfatter av TV-film. I Sverige er han kjent og kjær som populærhistorisk firmidler. Bøkene hans har mange lesere. Og det er dette jeg kaller Nobelmedaljens bakside, at Peter Englund i overskuelig framtid – på grunn av sitt lederverv – er forhindret fra å skrive nye glimrende historiebøker. Men det å dele ut Nobelprisen i litteratur er selvfølgelig i seg selv en måte å skrive historie på.