A Map of Home
Randa Jarrar
Other Press, 2008
En sår bok om å vokse opp.
Noe av det beste ved å reise på utveksling til Canada, var at jeg fikk reise mye både nord og sør for grensa. En kald morgen i mars reiste jeg til Boston sammen med andre internasjonale studenter. I min gjeng var litteraturstudentene i flertall, og derfor gikk vi innom flere bokbutikker på skattejakt. Mens vi var i Boston, greide jeg ikke å slutte å tenke hvor utrolig det var at jeg hadde greid å reise så langt fra Norge. Og akkurat da hjemlengselen kom krypende, stod den foran meg. A Map of Home. Det var som bokhyllene hadde lest tankene mine, og tenkt at den norske jenta, hun som står der litt fortapt, hun trenger å lese om andre som også er langt fra stedet de ble født. Hun trenger å vite at hun ikke er alene med alle tankene sine. Så jeg la åtte dollar på disken, og tenkte at bokbutikker av og til inneholder en dæsj magi.
Boken handler om Nidali, født i Boston av palestinsk far og gresk-egyptisk mor. Nidali, som betyr kamp, skal leve et liv som blir nettopp det. Familien flytter til Kuwait etter at faren må bytte jobb. Så invaderer Saddam landet, og familien blir drevet til Egypt. Faren fikk den tunge beskjeden som alle palestinere som hadde flyktet fra Kuwait fikk da Arafat valgte Iraks side i krigen; de kunne aldri vende tilbake til hjemmene sine. Fanget i storpolitikken kan ikke Nidali vende tilbake til den britiske skolen, huset eller vennene sine. Så begynner kampen om å bygge opp livene sine etter støvet har lagt seg, en kamp som skal føre familien tilbake til USA.
Dette er det historiske bakteppet til romanen. Opp i all dramatikken er det også en fortelling om å vokse opp, og å finne ut hvem man skal være. Nidali strever med det alle unge jenter (og unge gutter) gjør når man prøver å bli voksen. I begynnelsen er hun naiv og spørrende, og prøver desperat å passe inn. Hun er jo annerledes, og sammenligner seg med en russisk dokke, en matrjosjka. Flere skall, flere dukker, flere identiteter i ei og samme jente. Nidali føler seg egyptisk-gresk, palestinsk og kuwaitisk på en gang, men på papiret er hun amerikansk. Det som gjør henne forskjellig er også det som gjør henne lik alle andre; vi går alle rundt med flere skall og flere dukker som vi prøver å finne en balanse mellom. Hvis jeg er mye av noe, blir jeg mindre av noe annet. Og så vil jeg jo egentlig være mye av alt. Sammen med Nidali balanserer vi på en stram line, og akkurat som Nidali, faller vi av og til.
Det er ikke krigen som gjør at Nidali brått slutter å være et barn. Hun er verken redd for Saddam eller bomber, men hun er redd for foreldrene sine. Det trygge fundamentet blir borte i det hun forstår at foreldrene er langt fra perfekte, og at hun må beskytte seg selv mot dem. Hun ser dem krangle, gå fra hverandre, finne tilbake til hverandre og krangle igjen. Foreldrene hennes greier ikke å skape et godt hjem, kanskje fordi de ikke vet hvordan et hjem skal være. Kanskje de ikke vet hvor et hjem skal være, siden de har flyttet så mye. Baba, Nidalis pappa, sier det så fint: ”Our people carry the homeland in their souls. (…) You can go wherever you want, but you’ll always have it in your heart”. Og Nidali bemerker at det må være tungt å bære.
Nidalis foreldre vil jo henne alt godt, men de greier bare ikke å formidle det til henne. De er så redde for hva som kan skje med henne at de bygger opp en stor mur rundt henne. Det er denne muren Nidali bruker tenårene å bryte ned. Hun lurer foreldrene, bryter regler, rømmer og forhandler. Og når livet hennes blir for vanskelig, byttes fortellerstemmen fra førsteperson til andreperson. Nidali må fjerne seg fra alt det vonde som skjer når hun bestemmer seg for å bryte med alle de tradisjonelle verdiene foreldrene står for, som gjør det enda vondere å lese om. Hun må finne ut hva slags verdier hun skal ha, og må derfor kjempe mot dem hun elsker. Romanen beskriver hvor sårt, flott, vanskelig og enkelt det er å vokse opp på en stillferdig og troverdig måte.
Jeg heier på Nidali. Jeg ser meg selv i henne. Ikke fordi livet mitt har vært preget av krig eller en voldelig far, men fordi jeg kjenner igjen følelsen av å være 15, forvirra og uten noe kart over hvor jeg skal. Jeg finner håp i at det er det samme uansett hvor du vokser opp, at det er noe som binder oss sammen på tvers av grenser. Og jeg finner trøst i at vi alle noen ganger står litt fortapt på fremmed jord og kjenner hvor uendelig tungt det er å bære et helt hjemland i sjelen.
Folk kommenterer