Gyldendal, 2018
Tillat meg å være litt slem, nei direkte ondskapsfull skal jeg være: Dette er historien om den aller kuleste dama, som kan prate seg inn og ut av de fleste situasjoner og født inn i en av Norges mektigste familier der hun blir eksponert for en fri oppdragelse. Hun gjør helt som hun vil. Hun er smart, hun er pen, og etternavnet hennes gjør at mange dører åpnes og når ting går på tverke, for eksempel når hun blir kastet på glattcelle, så gjør det samme navnet at hun på mirakuløst vis slipper ut. Vi snakker sølvskje i munnen, kall det gjerne «elite», men det går helt galt og når hun dør, etter mange års rusmisbruk, får den mektige faren en av Norges mest kjente musikere til å skrive biografien og til og med utgitt på Gyldendal.
Dette er en måte å se på Lars Lillo-Stenbergs biografi om Nini Stoltenberg. En annen måte er denne: Dette er en fortvilet fars ønske om at livet til datteren hans, som han åpenbart var veldig glad i, skal minnes som noe annet enn Norges riksjunkie, og kanskje kan den fortelle en viktig historie som flere kan lære noe av.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å anbefale noen å lese denne boken, men jeg skal med glede fortelle de fire grunnene til at jeg liker den veldig godt, for det gjør jeg faktisk.
Grunn nr. 1. Nini Stoltenberg. Når man leser om henne så blir man fascinert. Hun virker på mange måter som et fyrverkeri. Hun drar mennesker mot seg. Hun er den mest høylytte, vågale. Hun blir kjent med folk i løpet av minutter. Hun blir lagt merke til. Hun er smart. Hun er dama det skjer ting rundt og som du gjerne vil ha som venn, men kanskje ikke kjæreste? (En tidligere kjæreste forteller hvordan hun aldri gjorde det slutt, men at han bare ble fadet ut etter en periode, noe som skjedde med ganske mange). Hun virker fryktløs. Verden ligger åpen for sånne som henne, men etter hvert lukker den seg nådeløst rundt henne. Hvordan kan det skje? Dette er det store spørsmålet som far Thorvald lurer på. Forfatteren også, selv om han tidlig i boken gjør det klart at han ikke kommer til å finne svaret med to streker under. Men Nini er en kul dame. Jeg fascineres av Nini.
Grunn 2. Thorvald Stoltenberg. Utenriksministeren, diplomaten og politikeren har ett anliggende som det er lett å ha sympati med: Hvordan kunne det gå så galt? Vi møter en far og en familie, der det er mye varme, masse mennesker og åpne dører, frihet, til dels ekstrem frihet vil kanskje mange foreldre si, men under ansvar. Det fungerte for storebror Jens, som ender opp som statsminister og generalsekretær i Nato, og det fungerte for Camilla, som tar doktorgrad og i dag er direktør for Folkehelseinstituttet og er blitt rikskjendis grunnet et virus. Men Nini gjør som hun selv vil og tar ikke ansvaret som den nesten totale friheten gir. Thorvald skildres som en far som både bryr seg om egne barn, deres venner, ja mennesker generelt. Når det da går så galt med Nini, så søker han svar; gjorde jeg dette galt? Det er spennende å lese om dette. Jeg fascineres av Thorvald.
Grunn 3. Lars Lillo-Stenberg. Da jeg hørte De Lillos første gang synge «Hun spiller pønke-bassgitar, og jeg spiller badminton sammen med far» var jeg fan. Jeg har kjøpt mange CD-er av dem. Det fascinerende med LL-S er at han så til de grader gjør alt på sin måte.
En tenkt samtale:
LL-S: -Jeg tror jeg vil bli vokalist i band.
-Med den stemmen, glem det!
LL-S: Jeg skriver sangtekster.
-«Livet er en liten dings»??? Høres ut som en barnesang. Glem det!
Og hvis det finnes en skole for forfattere som vil skrive biografier, så vil det å intervjue personer for så å skrive ned intervjuene, nesten ord for ord, krydret med noen personlige betraktninger og pludring som i varierende grad er relevante i forhold til tema, trolig bare fremkalle hoderisting. Men dette er hemmeligheten med LL-S: Han er seg selv i alt han gjør, og det fungerer. Tidvis strålende. Det er to hovedpersoner i denne boken, og forfatteren er den andre. LL-S er litt sånn, enten liker du han eller så gjør du det ikke. Jeg har alltid vært fascinert av Lars.
Grunn 4. 1963. Nini Stoltenberg er født i 1963. Jeg er født i 1963. Hun og jeg har sikkert ikke så mye felles (ingen av mine søsken er blitt statsministre såvidt jeg husker) men noe kjent er det likevel: Der jeg vokste opp ble min generasjon enten medlem av Bærum Unge Høyre eller, som Nini Stoltenberg, en del av miljøet rundt Blitz. De første ønsket å få makt, blitzerne ønsket å protestere mot den samme makten. Jeg vokste opp med folk i begge leire. Det fremkaller minner. Jeg fascineres av nostalgi.
«Nini» er historien om hun som fikk utdelt glimrende kort, men likevel endte opp med å tape potten. De fleste som får biografier får det fordi de har gjort noe spesielt eller bemerkelsesverdig. Nini er på en måte historien om det motsatte; dama som hadde potensialet til å gjøre noe helt stort, men det kom aldri. Vi lurer på hvorfor, men svaret får vi ikke.
Er dette en viktig bok? Jeg er ikke helt sikker. Den var viktig for far Thorvald. Den var viktig for Lars. Den må ha vært flott å lese for de som kjente henne. Noe gjenkjennelig er det for alle: Det er vanskelig å være forelder. Det er vanskelig å være ung. Det er noe gjenkjennelig der. Men utover det? Jeg er usikker.
Jeg vil altså ikke anbefale denne boken. Men hvis du synes dette virker å være en spennende dame, som vokste opp i en tid som interesserer deg, og hvis du også har sans for Lars Lillo-Stenbergs måte å skildre verden på, ja da vil sikkert du, som jeg, ha glede av historien om «Nini».
Folk kommenterer