Foto: Mastababa/Creative Commons
I Klassekampen i forrige uke kritiserte Gert Nygårdshaug flere av sine kollegaer for å være navlebeskuende. De burde interessere seg mer for forskning og ny teknologi, slik som Nygårdshaug selv.
Det sier seg selv at når du skriver seks bind om ditt eget liv, eller 30 bøker om livet i Stavanger på 1990-tallet, er ikke perspektivet særlig stort. I en verden som holder på å krepere, er det jævlig deprimerende, uttalte Nygårdshaug til Klassekampen tirsdag.
Nina Witoszek påpeker at dette er symptomer på en dekadent overgangsfase i dagens kultur, og peker tilbake på tidligere epoker som Romerrikets undergang og tiden rundt de to verdenskrigene på begynnelsen av 1900-tallet. Hun bruker James Joyces «Ulysses» som eksempel på dekadent litteratur som trekker det trivielle og private inn i litteraturen.
Spørsmålet som umiddelbart slår meg er: Gir dette nødvendigvis god litteratur? Skal litteraturen fremdeles ‘sette problemer under debatt’? I litteraturen finnes nok av eksempler som kan brukes som argumenter både for og i mot disse spørsmålene. Virginia Woolf skrev oftest romaner fra sitt eget miljø i den engelske overklassen, men hun skrev både glimrende litteratur, og samtidig problematiserte hun kvinnenes plass i samfunnet. Woolf tok opp dette i sine romaner, men kanskje mer eksplisitt i sine essays. Men like viktig som temaene Woolf skrev om, har vært hennes og Joyces bidrag til fornyelsen av romanen.
En lignende debatt gikk i norske medier for noen år siden. Men da var det kvinnene som sto for denne selvsentrerte litteraturen, mens norske menn skrev om samtidens viktige spørsmål. Mathias Danbolt oppsumerer det hele i den brilliante artikkelen Norsk kuk.
Kanskje sier høstens romaner mye om vårt samfunn ved å nettopp være såkalt navlebeskuende. «Tjuendedagen» av Geir Gulliksen er en av romanen som nettopp problematiserer vår samtids utglidende grenser mellom det offentlige og private.
En epoke i norsk litteratur som ofte brukes som eksemple på litteratur som tar opp viktige temaer, men som ga heller elendige romaner, er 1970-tallets sosialrealisme. Hva sier Bokmerkers lesere til en sosialrealistisk temauke nå som kjøpefesten før jul er godt i gang?
«Problemer under debatt» kan gi god litteratur, men det er lett å gå i feller. For å fortelle oss noe som faktisk engasjerer må man appelere også til det personlige. Jeg leser nok faglitteratur til dagelig, jeg vil helst holde den på armlendges avstand i skjønnlitteraturen.
På samme tid ser jeg poenget til Nygårdshaug. James Joyce er den ultimate navlebeskuer, og bøkene hans minner mest om oder til hvor «fantastisk» James Joyce er som forfatter, han har egentlig ingenting å formidle annet en sin egen fortreffelighet. Det er å gå alt for langt, og når norske forfattere vandrer tilbake mot Joyce-takter er det på tide med et varkso.
Jeg kan ane at du ikke er noen Joycetilhenger altså. Jeg er ingen innbitt fan jeg heller, men samtidig har forfattere som ofte nevnes i samme åndedrag, som Virgina Woolf, Thomas Mann, Proust og Hermann Broch, skrevet noen av de beste romanen jeg har lest.
Kvalitet på litteraturen var så vidt jeg kunne lese ikke et tema i de nevnte artiklene. Men for min del kommer det først, selv om det kan være et noe ullent begrep.
det verste jeg vet er kunst med en klar politisk/sosial agenda. det politiske er aldri fraværende i kunst, det handler bare om hvordan man ser på det. vi trenger sikkert ikke enda en ny bok/film/musikkplate med ekstremt JEG-fokus, men til samfunnet går lei individfokuset er det nok det vi kommer til å få mest av.
dessuten tror jeg kanskje det krever mer av norske forfattere å skrive store politiske romaner, for hva er det vi å kjempe mot/for i all vår bekvemmelighet?
det er kanskje latskap, mulig det. men mennesket velger som regel minste motstands vei.
og uansett; heller en velskrevet selvsentrert bok enn en språklig dårlig bok om viktige og store spørsmål.