If I told you my stories and sang you my songs
Would you laugh at me?
Would you pity me?
Tre små setninger fra låta Loneliness is better when you’re not alone av Annika Norlin. De slo pusten ut av meg første gang jeg hørte dem. For det er jo nettopp dét alt sammen handler om, er det ikke? Litteraturen, musikken, det å leve: å fortelle og å høre historier, å åpne oss, å tørre å stole på den som forteller, på den som lytter?
Jeg gikk på videregående og satt i sofaen til en jeg ikke kjente, og noen ropte fra kjøkkenet at vi skulle sette på noe annet, noe som ikke var ”deprimerende nachspielmusikk”, og jeg kjente en slags desperasjon: de kunne ikke skru den av, ikke før den var ferdig. De kunne få spille Rihanna til morgengry, bare jeg fikk høre denne ene sangen ferdig først.
Og da jeg hørte på den igjen dagen etter, la jeg merke til setningene som hadde kommet umiddelbart før de tre som hadde fått meg til å stoppe opp og lytte i utgangspunktet:
I will go anywhere
Just as long as I’m with someone
You will do, just take me home for tea
Og jeg ble … lettet. For det er så trist. Så desperat og resignert på samme tid. Men så er det jo ikke håpløst allikevel: det er en tillit der. En stillferdig ”du holder, og jeg velger å stole på deg.” Og jeg syntes det var så befriende at man kan si det på den måten. At det ikke trenger å være alt eller ingenting; at det går an å skrive en sangtekst om de vanlige tingene; at det ikke må være ”jeg elsker deg” hele tiden; at noen ganger er ”just take me home for tea.” nok.
Annika Norlin i Hello Saferide har noen av de fineste tekstene jeg vet om. Men alt er ikke bare trist og vakkert og vanskelig. Det er også en del liv og humor.
Dette utdraget er fra Highschool Stalker – så innholdet er vel temmelig selvforklarende:
And it’s your birthday tomorrow
but you’re not getting anything you know
It’s your birthday tomorrow
but I’m not supposed to know
Not supposed to know
Og neste er fra den søte, barnslige Get Sick Soon:
Oh, I love you, I wish you got the flu
You’re the cutest thing I’ve ever seen
Like a teddy bear on heroin
Come, I’ll tuck you in tight
And I’ll sing for you all night all night
You can hold the remote, I won’t try to steal it
And the best cushion is yours
And you can have your feet on me
Even though I’m scared of feet
And even though I had a hard day at work
Alle låtene jeg har nevnt til nå er på førsteplaten, Introducing Hello Saferide. Men hun har mer (heldigvis), og bare tittelen på den neste er jo verdt å merke seg, dersom man skal argumentere for at sangtekster kan være litteratur.
More Modern Short Stories from Hello Saferide.
Hver låt er en egen, liten fortelling, og plata er en av mine yndlingsnovellesamlinger.
Tekster som kan være spesielt verdt å sjekke ut er I Wonder Who Is Like This One, Anna og Overall.
I Wonder Who Is Like This One handler om at ”People are like songs”, og mennesker jeg-et har møtt som representerer ulike låter. Deres historier fortelles gjennom sangtitler på en elegant måte, og jeg liker tanken på at hvert menneske er en sang, hvert menneske har en historie og er et vandrende stykke poesi.
Anna er en sang om og til jeg-ets imaginære datter, datteren hun kunne ha hatt dersom livet gikk annerledes.
Og Overall er en fortelling om et foreldrepar som ser tilbake på sin sønns oppvekst for å prøve å forstå hvor det gikk galt.
It couldn’t be our fault we never said anything political
Sure you worked late some nights
I always thought you could have breast-fed him longer than you did
but we let him in,
not enough but I let him in
Overall, I think we did a good job
Tekstene til Hello Saferide er, slik gode bøker er, venner. Du blir kjent med dem. Du lærer av dem. Du nikker med dem. Og når du tror at du har lært deg hele universet hennes å kjenne, så klarer hun pinadø å overraske med noe nytt, som I Was Jesus på The Fox, The Hunter.
And I was Ghandi
and I came back to earth
in the shape of a woman this time
And the river Ganges
It cleared my vision and I
Well
I guess I was a woman again
And I started my quiet, friendly revolution
and they said: «Oh, a quiet friendly woman,
super rare»
And I tried to convince them «it’s not a personality
it’s choice and a belief»
and «would you give me credit for it and please follow me»
And they said: «speak louder, we can’t hear you when
we’re screaming
You look nice now that you don’t eat»
And I was Martin Luther King
and I came back to earth
in the shape of a woman this time
and I was both black and a woman
I had two fights to fight so I was burned out
And well, that was it.
Så mye kraft! Så mye sinne og frustrasjon og kynisme og mørk humor – akkompagnert av en melodi som du ikke. får. ut. av. hodet (og det sier jeg i aller beste mening.)
Det er ikke alle fester fra videregående man husker. Det er ikke alle fester fra videregående man har lyst til å huske, heller, for den saks skyld. Men jeg er så glad for at jeg gikk på den festen den høsten og fant Hello Saferide, for tekstene til Annika Norlin har blitt så viktige for meg; for hvordan jeg hører på musikk; for hvordan jeg leser bøker; for hvordan jeg er når jeg møter nye mennesker, eller møter gamle bekjentskaper på en ny måte.
Så: Gå bananas i Spotify! Hun har så mye mer enn det lille jeg rekker å trekke frem i et blogginnlegg. Og når du har rundet Hello Saferide, så kan du sjekke ut de svenske sangene hennes som ligger under navnet Säkert!. En av mine favoritter er Får Jag.
Kan vi sitta på en bar
Se hockeyn på Dovas utan att se hockeyn på Dovas
Får jag luta mig närmre precis när det blir två noll till Finland
Får jag köpa en öl till som vi gör i Norrlands inland
När vi inte kan förklara hur gärna vi vill sitta kvar
Folk kommenterer