Klokkemakeren
av Gert Nygårdshaug
Cappelen Damm
2009

Gert Nygårdshaug, kongen av fabler, gir i dag ut ny bok, Klokkemakeren. Også denne gangen er det miljøpolitikk med i bildet, i tillegg til filosofisk tankespinn. Med sin egenartede tegnsetting og nærmest fobi mot punktum (du kommer inn i det etter hvert), forteller Klokkemakeren historien om en liten landsby et sted  i Europa som i løpet av en natt mister kontakt med den tiden omverdenen forholder seg til. Det sier seg selv at slikt blir det trøbbel av.

Melkior Mussenden er pensjonert urmaker. Livet hans består i å måle tid, og hver dag justerer han og beundrer sin enorme samling veggur. Han har ikke mindre enn 49 ur, som alle ringer hver time – i en bestemt rekkefølge. Det er Mussendes store lykke å observere hvordan disse klokkene kimer sammen i takt og utakt. Derfor blir han svært så opprørt den dagen rekkefølgen endres og klokkene begynner å ringe til alle døgnets tider.

Et stort, svart hull har slukt landsbyens kirke, og innbyggerne forstår at tiden rett og slett påvirkes og forstyrres av denne hendelsen. Hver for seg begynner etter hvert å følge sin helt individuelle tidsrytme, uavhengig av alle andre i landsbyen. Slik lister Herr Mussenden seg rundt med lommelykt samtidig som at det er lys dag for konen Mathilde.

Hullet, som litt etter litt vokser seg større, synes dessuten å utvide tidsgapet mellom menneskene for hver dag som går. Det begynner å bli kritisk når enkelte landsbyboere viser seg å ligge flere måneder fremme i tid, mens andre går til sengs og sover i en uke. Alle lever i sin egen rytme, og innbyggerne føler seg etter hvert isolert fra hverandre av det enorme tidsgapet. Selvsagt er det Mussenden som må finne en løsning på problemet, noe han da også på et vis gjør.

Klokkemakeren presenterer oss for flere tema som alle henger sammen. På den ene siden står problemet med tiden som løper løpsk, på den andre en forestående krig med nabolandet på grunn av landbrukspolitikk og miljøspørsmål. Kornproduksjon eller storfehold? synes hele tiden å være spørsmålet, og de miljøpolitiske undertonene forsterkes av militærets inngripen i den lille byen. Til slutt blander da også den Mektige Allierte seg inn, slik de i følge det litterære universet alltid gjør. Det er da heller ikke så vanskelig å se hvem denne Mektige Allierte er en allusjon til, og jeg kan røpe så mye som at dommen slett ikke er nådig. Kanskje blir likevel denne karakteristikken litt for banal.

Tiden [er] ikke rund eller firkantet, ingen strek eller linje, har ingen begynnelse eller ende, men er bare luften du puster inn og ut.

Tiden personifiseres i boken. Den skrives gjennomgående med stor forbokstav, i tillegg til at respekten for Tiden som noe dynamisk og egenrådig øker i takt med at panikken sprer seg. De noe originale tegnsettingen kan også settes i sammenheng med denne forståelsen av tid, og ord som strømning, flyt og klaustrofobi melder seg umiddelbart.

Klokkemakeren føyer seg inn i rekken av bøker som prøver å se nedarvede konvensjoner på nye måter. Det er mulig jeg begynner å bli blasert, men jeg synes bare det fungerer til en viss grad. Jeg blir nemlig ikke overbevist når jeg selv ikke får ta del i oppklaringen av saken. Herr Mussenden synes etter hvert, ved å gå tilbake til de gamle filosofenes skrifter, å forstå hvordan tingene henger sammen, men som leser sitter jeg igjen med en følelse av at det går litt kjapt i svingene. Tanken om at vi skulle kunne eksistere i flere tidslag samtidig og kommunisere med mennesker som befinner seg på samme sted til en annen tid, er spennende. Jeg skulle bare ønske jeg fikk ta del i den i mye større grad enn det Nygårdshaug tillater i denne omgang.

Dette er ikke den første boken som tar opp tematikken rundt tid. I det siste har to bøker om tid blitt til film, men både The curious case of Benjamin Button og The timetravellers wife kommer, etter mitt skjønn, til kort når det virkelig gjelder. Kanskje nettopp fordi tiden overgår all vår fantasi? Det er mulig at det rett og slett er snakk om et for ambisiøst prosjekt. Jeg blir litt irritert, for jeg likte konseptet. Det er besnærende. Jeg skulle bare ønske at hvert spor i saken ble fulgt nøyere opp og utledet skikkelig.

Gert Nygårdshaug har mange bøker på samvittigheten. Mengele Zoo, som i forbindelse med litteraturfestivalen på Lillehammer ble kåret til ”folkets favoritt” i 2007, og serien om hobbyetterforsker Fredric Drum er kanskje de mest kjente. Nygårdshaug har helt klart en nese for det absurde og fantastiske plott, og selv om temaene er helt i tiden, blir det denne gangen dessverre for enkelt.