Det er Murakami-festival på Litteraturhuset, og vi kjører en liten reprise av min lesing av hans bøker:
Jeg har tilbrakt de to siste ukene mer eller mindre fordypet i Haruki Murakami-romaner, Kafka på stranden, Hardkokte eventyrland og verdens ende, Norwegian Wood og Trekkoppfuglen, samt novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen. Uten unntak syns jeg romanene tar ordentlig grep i meg, og jeg har vanskelig for å legge dem fra meg. Det er noe spesielt med å lese en forfatter så intenst, og kanskje noe urettferdig for forfatteren, som blir nødt til å bli sammenlignet opp mot seg selv. Man finner raskt likhetstrekk og felleselementer når man leser på denne måten, og jeg har valgt å se litt nærmere på kjønn, eventyr/realisme og intertekstualitet/metaelementer i skrivingen hans.
Realisme og eventyr
Flere av romanene til Murakami er skrevet i en form for postmodernistisk magisk realisme. Romanene er i stor grad realistiske, og finner sted i vår verden, samtidig som at merkelige og surrealistiske ting skjer, alt fra en mann som kan snakke med katter, til synske kvinner i rød vinylhatt, og farlige slimete vesener som bor under jorda og truer undergrunnssystemet. Likevel opplever karakterene i boka stort sett dette som naturlig selv innenfor en virkelighet som ikke legger opp til å være en annen en leserens. Denne avslappetheten i forhold til forunderlige ting påvirker en til å følge med dit hisorien fører, uten å la det oppleves som urealistisk. Både i Kafka på stranden og Hardkokte eventyrland og verdens ende veksler romanen mellom to historier. Annen hvert kapittel forteller samme historie, der den ene av historiene åpenbart har mer fantasifulle trekk enn den andre. Men når de to historiene nærmer hverandre endres premissene, og den opprinnelige historien som var forankret i en viss realisme glir over i den andres surrealistiske virkelighet. Ut-av-kroppen-opplevelser opptrer ofte, og i Kafka på stranden reflekteres det over dettes sammenheng til japansk religion. En kilde til det mystiske som skjer er gjerne kvinnene i bøkene, noe jeg kommer tilbake til.
Kjønnsroller hos Murakami
Uten unntak er alle som har anbefalt meg Murakami menn. Etter å ha lest noen av bøkene er jeg overhodet ikke overrasket over at det bare er det motsatte kjønn som har anbefalt han. Hovedpersonene har hittil i lesingen min alltid vært menn, som liker å trekke seg tilbake å være for seg selv, og lese bøker. Vår helt har få venner og trives med det. I tillegg til bøker, liker han whiskey, gamle filmer, klassisk og jazz. Selv når hovedkarakteren er en femten år gammel gutt, er han i realiteten en 30 år gammel mann som liker å lese. Mannen er gjerne i kontakt med to kvinner, eller to typer kvinner. Den ene er den rett framme, unge, jordnære jenta som snakker fritt om sex og alt mulig annet hun har i hodet, deriblant Midori i Norwegian Wood, Mai Kasahara i Trekkoppfuglen, Sakura i Kafka på stranden eller barnebarnet i Hardkokte eventyrland og verdens ende. Den andre er den mystiske, som bærer en stor sorg, alltid er slank, og kan karakteriseres som opptatt av å se ordentlig og velkledd ut. Typisk eksempel en Naoko i Norwegian Wood, til en viss grad bibliotekaren i Hardkokte eventyrland og verdens ende, Saeki i Kafka på stranden og en rekke av karakterene i Trekkoppfuglen. Begge typene kvinner er i sterk kontrast til den mannlige hovedpersonen. På den ene siden er han ikke utadvent og livlig som den første typen kvinner, på den andre siden blir han ofte framstilt som en alminnelig person som merkelige ting bare skjer med, mens de mystiske kvinnene ofte har grunnleggende ting ved sin personlighet, eller skjebne som setter dem i de ofte tragiske omstendighetene de er i. Siden mannen ikke er en heltetype, men heller en helt ordinær, om enn godhjertet mann, prøver han på sett og vis å redde disse mystiske kvinnene, men når ikke fram. Alt med dem er for komplekst til at han kan forstå det. De fungerer ofte som katalysatorer for de underlige tingene som skjer rundt han. Til tross for hans kjærlighet til musikk, litteratur og film er det sjelden han finner noe intellektuelt selskap i kvinnene, det nevnes i liten grad at de interesserer seg for det samme. Når de gjør det, er det som Saeki som var utøvende musiker som følte musikken, en følelsesmessig opplevelse heller enn en intellektuell stimulerende aktivitet. Mannen er alene i sin kjærlighet til litteraturen, kanskje med unntak av den mannlige vennen som av og til dukker opp.
Intertekstualitet og metaelementer
Mange har trukket fram Murakamis sterke fascinasjon for vestlig kultur, og det er i aller høyeste grad berettiget. Akkurat det at hovedkarakteren er opptatt av bøker er litt påtrengende, i to av bøkene nevner hovedpersonen at han kan navnene til alle brødrene Karamazov, som en slags identifikasjon av hvem han er. Det er stadig referanser til bøker og film, for eksempel hvordan hovedpersonen opplever det som skjer som om han skulle vært i en fransk nybølge film. Av og til blir referansene påklistret. Særlig i Kafka på stranden der hovedpersonen tross alt er en 15 år gammel gutt, og forsøket på å rettferdiggjøre hans innsikt i gresk antikk virker anstrengt:
Storesøsteren min står vendt mot siden, og halvparten av ansiktet hennes ligger i skyggen, sånn at smilet hennes er delt i to. Det minner om en maske fra det greske teater som jeg har sett bilde av i en skolebok, av et ansikt som uttykte to forskjellige ting på en gang. Lys og skygge. Håp og skuffelse. Latter og fortvilelse. Nærhet og ensomhet.
–Kakfa på stranden
Murukami linker av og til tekstene sine. Kafka på stranden og Hardkokte eventyrland og verdens ende har begge parallelle verdener som jeg oppfattet som samme sted. I Norwegian Wood henvises det til en hendelse som er beskrevet i tittelnovellen i Blindepilen og den sovende kvinnen. Alle romanene har en viss selvbevissthet, men Trekkoppfuglen er den som er mest uttalt klar over sin egen natur. Blant annet har den en kapitteltittel som: Ingen gode nyheter i dette kapittelet. Hovedpersonen i Trekkoppfuglen sammenligner seg selv med en karakter i Farvel til våpnene:
Snart streifet det meg at grunnen til min manglende appetitt kunne være at jeg ikke hadde noen slik litterær virkelighet inni meg. Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk. Og kanskje var det sant.
-Trekkoppfuglen
Haruki Murakami (foto: Pax forlag)
I Klassekampen ble det i januar hevdet at det å ha Murakami på hylla er en statuserklæring for de som er ”urbane typer. Velutdannede. Beleste. Globalister. Kulturkonsumenter. Politisk korrekte.” Personlig finner jeg de romanene jeg har lest fengslende, men kanskje ikke så gode at de fortjener genierklæringer over en lav sko. Spesielt plager det meg at det virker som at Murakami er flink til å finne gode konsepter og ideer, men i mindre grad klarer å avslutte bøkene sine godt. Bortsett fra Norwegian Wood syns jeg alle ble vesentlig dårligere de siste 70 sidene enn de 4-500 foregående. Det er akkurat som at han skriver seg opp i et hjørne og velger å la alt henge litt i luften. Man trenger ikke få alt oppklart og uttalt, men jeg savnet en større helhet.
For mer om Murakami anbefaler jeg dette intervjuet med han i Aftenposten.
Jeg gleder meg veldig til å lese disse!
Bra! Det er meningen :)
Holder på med Kafka på stranden nå, og jeg koser meg. Men jeg synes det er en tiltagende trend at forfattere er dårlige til å avslutte bøkene sine godt. Det er jo nettopp slutten som skal skille forfattere fra oss vanlige, dødelige. Det er der de skal vise hva de duger til.
Er enig i at ikke alt trenger å skrives i klartekst, men jeg synes mange etter hvert velger lettvindte løsninger som ikke holder mål. Ofte føler jeg at forfatteren er dårlig til å følge sine ideer helt ut, og det irriterer meg litt.
Jeg gir imidlertid Murakami en sjanse, så får vi se!
Norwegian Wood er hans beste verk etter min mening. Synes ikke han greier magisk realisme særlig bra, selv om han er mest kjent for det. Mange som går han en høy gang på det området.
Wood er derfor den boka jeg likte best.
Ellers må jeg si meg enig i at Murakami bare skriver om en person. Hovedpersonene i alle bøkene hans er generelt sett den samme personen. Ikke bare det, men de andre personene er ofte ganske like hverandre også…til en så stor del at jeg i «Kafka» (som jeg leste som nummer 3) var litt forutsigbar for meg.
Men for all del, en flink fyr…men han kan trenge å fornye seg litt.
Den dårlige avslutningen er virkelig deprimerende om boka har vært fengslende, man føler seg liksom sviktet på siste etappen. Vi får se hva du syns om slutten til Kafka.
Jeg er enig i at Norwegian Wood kanskje er blant de beste, men uten å spekulere for mye i Murakamis privatliv, forestiller jeg meg at den representerer «grunnhistorien» som de andre bøkene er avarter av. At historien i Norwegian Wood, som jeg vil tro er relativt selvbiografisk (dette er kun gjetning), lager et mønster for resten av bøkene hans. Hva tror du om det Axel?
Forøvrig liker jeg den magiske realismen, jeg syns han mestrer å formidle fantastiske ting på en likefrem måte.
Må bare få si takk for en informativ, tilgjengelig (for en ikke-litteraturvitenskaps-skolert leser) og derfor nyttig presentasjon!
Takk! Så hyggelig å høre.
Jeg synes å huske at Murakami har uttalt at han skriver historier for å finne ut hvordan de ender, uten noen overordnet plan, så det kan godt være derfor de sjelden avsluttes bra.
Hva synes du om Trekkoppfuglen i forhold til de andre bøkene? Jeg har lest det meste av de større verkene til Murakami, men ikke den, som kanskje er den mest genierklærte. (Faktisk har jeg nylig lest et par romaner og noen noveller av ham, og jeg tror det var en liten overdose, for jeg klarer liksom ikke å ta fatt på noe mer som bærer det samme verdensbildet nå med en gang. Det kan bli for mye av det gode.)
Ja, jeg tror han skriver ut i fra ideer om noe han vil utforske, jf det han sier i Aftenposten-intervjuet om hvordan han kom til å skrive Kafka på stranden.
Man kan kanskje se på likhetstrekkene mellom bøkene som et symptom på en leting etter å finne den «perfekte» romanen innenfor sitt univers, som en venn av meg foreslo.
Trekkoppfuglen har veldig mye i seg. Den har de vanlige karakterene, men som jeg nevnte er mengden «mystiske kvinner som bærer på sorg » større. Siden Trekkoppfuglen bygger opp veldig mye spenning og undring knyttet til det som skjer og hvordan det henger sammen, fant jeg slutten nesten mer skuffende enn i de andre. Men den er absolutt bra fordi den har så mange interessante elementer i seg. Ideer om identitet, samvær og ensomhet, skjebne og verdien av isolasjon sammen med en verdsetting av å oppnå et fellesskap, er tanker han utforsker i romanen som jeg personlig finner fascinerende. I forhold til de andre vil jeg si at den er bra, men at jeg holder en knapp på Norwegian Wood som den beste, til tross for at det var den siste jeg leste.
Jeg har en plan om å lese Sauejakten og Dans, dans, dans når jeg har kommet over disse bøkene, har du lest dem? Hva syns du om novellene?
Kan være enig i at Norwegian Wood kan virke som en slags protohistorie for de andre bøkene hans. Jeg er ingen tilhenger i at forfattere skal skrive om det de selv har opplevd, ei heller at de putter seg selv som en karakter i bøkene (noe Murakami helt klart gjør).
Er ikke ferdig med Trekkoppfuglen, har den liggende og planlegger å lese den ferdig i sommer. Jeg er ikke glad i å la bøker ligge på den måten, men kom ikke helt inn i denne.
Ja, men man vet jo aldri hvor mye forfattere tar med av selv inn i en bok, syns ikke egentlig det gjør noe. Vi leser da ikke historisk-biografisk, gjør vi vel? Boka er jo den samme uansett. På mange måter skriver man kanskje best om det man kjenner, noe som er bedre enn at mange skal prøve å fremstille noe de ikke forstår.
Trekkoppfuglen er fin, men bør leses i store omganger.
Jeg har lest Dans, dans, dans (men ikke Sauejakten). I ettertid husker jeg ikke så mye av hva den fikk meg til å føle eller hvilke ideer den framsatte, men da jeg leste den og en liten stund etterpå var jeg ganske oppslukt. Husker jeg satt i bilen og leste i den mens resten av familien badet i badeland, en ekspedisjon som egentlig er ganske stas siden vi ikke har noe basseng i mange mils omkrets.
Innholdsmessig er det bare å krysse av under punktene passiv forteller, mystiske og enigmatiske kvinnefigurer, og delvis magiske steder og hendelser. Dessuten litt kritikk av høykapitalismen, noe som er en smule mer politisk enn det meste av Murakami, men som vanlig er det mer passasjer som beskriver fortelleren enn det er passasjer som beskriver det han forteller om, så det er absolutt ingen politisk bok. Pluss at det finnes et lite kriminalmysterium, som er så langt fra krim som man kan komme, i og med at ingenting er logisk og alle sporene dukker opp tilfeldig. Det er vanskelig å gi noen upersonlig forklaring på hvorfor jeg liker denne typen bøker (den er å anbefale), siden grunnen er mer følelsen og drivet i lesningen enn ideer eller vendinger eller andre «upersonlige» trekk som er lett å påpeke overfor andre.
Novellene synes jeg er litt hit-or-miss. De er for korte til at du kan få samme drivet i lesningen som du kan få fra en roman, og dermed må de virkelig treffe rent på notene om du ikke skal stå igjen med følelsen av at mange ord ble skrevet og intet ble sagt («hva er poenget, liksom»). Noen treffer, andre kjennes passe meningsløse.
Dans, dans, dans er jo en oppfølger av Sauejakten, så det er kanskje best for meg å begynnne med den. Det er alltid fint å stikke seg bort for å lese, selv i badeland.
Selv om det er samme karakterer er det forsåvidt interessante karakterer, og han klarer jo å skrive med en viss driv, som gjør at det blir spennende å lese uansett.
Er enig om novellene, det er få som virkelig appelerte til meg, syns han bryter veldig med det klassiske fortellergrepet der man knyter en knute og løser den opp igjen (barneskolens lærdom på plass her ja). Han knyter en innviklet knute og så må du selv prøve å forstille deg hvordan den eventuelt skal løses opp. I novelleformatet har du ikke nok informasjon til å få løst det syns jeg. Men jeg syns de supplerer romanene på en interessant måte.
murakami-observasjonene dine er i veldig stor grad de samme som mine, etter å ha lest After Dark og Kafka på Stranden (og er det ikke litt ille å se et klart mønster hos en forfatter etter to bøker?). variasjoner over et tema, den mystiske og overjordiske kvinnen, oppløsning/sammenblanding av virkelighet/uvirkelighet.
så ja. forsåvidt gode bøker. geniale? nja. men jeg vil lese norwegian wood! det er den flest har anbefalt meg. jenter, vil det si.
Hvordan var After dark da? Verdt å få med seg til min neste Murakami runde?
det som fascinerte meg med After Dark var måten Murakami drar inn det filmatisk i novellen. Den er veldig visuell, som å lese scener fra en film. Ellers gåtefull, nattlig, kanskje noe distansert (men jeg syns Murakami har en sånn stil, en distanse til karakterene, en slags nøkternhet i beskrivelsene, som om alle tenker seg grundig om før de får ytre seg). jeg likte den, den er ganske kort og spennende. kanskje fordi jeg ikke har lest noe Murakami før :P men ja, leseverdig, absolutt.
Merker at ordet kort for tiden har en veldig appell når jeg skal velge bøker. Alt på sommerleselisten har hittil vist seg å være horribelt tjukt og langt.
After dark skrives opp!
haha! jeg var visst særdeles entusiatisk da jeg hadde lest den, så mye at jeg faktisk blogga: http://vaarloek.wordpress.com/category/litter%C3%A6rt-relatert/page/2/
så ja, enjoy :) og la noen andre ta seg av mursteinene en liten stund :P
Anbefaler After Dark jeg også, det er den eneste av Murakami-bøkene jeg har lest som jeg virkelig har likt og anbefalt videre. Som du sier blir de andre litt ulne på slutten. (Men plukker jeg dem opp likevel? Jeg lærer aldri!)
I Aftenpostens intervju (og også andre steder, Murakami-fan som jeg er) leste jeg at han ikke planlegger hvor historien skal gå för han skriver den. Jeg tenker meg at det har en sammenheng med sluttene, og synes det er interessant å sammenligne med forfattere som har klart for seg hvordan det skal ende – som f eks Rowling, Cristie, Irving. Jeg klarer ikke bli helt enig med meg selv om hva jeg foretrekker, men er ganske fascinert over hvor mye jeg synes det påvirker tekstene.
Glimmers, Julie, du gjør Murakami-research til en fest. Takk!! (Hilsen Oda som prøver å sette seg raskt inn i kildene pga intervju med regissøren av Norwegian Wood.)