Igjen klatrer 1984 av George Orwell salgslistene. Boken handler om et totalitært regime hvor Partiet bestemmer hva som er «sant». Ganske treffende i en tid med mye snakk om «alternative fakta» og «post truth». Partiet forsøker forandre språket så de lettere skal kontrollere folks tanker. De vil til og med kontrollere gyldigheten til helt enkle logiske påstander som 2+2=5. Vi finner også en type relativisme hvor to motstridende påstander ikke trenger være et problem, det går bare under begrepet «doublethink». I 1984 ser vi også problemene som oppstår når man med tvang blir forsøkt fratatt sin frie vilje og hvor vanskelig det blir å praktisere kjærlighet i et samfunn hvor menneskene er så isolert fra hverandre at rikets leder er det nærmeste du har en «Big Brother».

Det blir ofte lagt vekt på det samfunnsmessige når det er snakk om boka, selvom mye av handlingen egentlig dreier seg om et romantisk forholdet. Det er interessant å se forholdet i lys av seksualmoralen og kjærlighetssynet til det totalitære regimet og parallellene man kan trekke til vår virkelighet. Kjærlighet er nærmest forbudt, bare sex er lov i de tilfellene Partiet tillater. «Goodsex» er sex mellom gifte hvor det eneste formålet er å få barn. Alt annet, til og med sex mellom gifte som fører til nytelse for kvinnen, er «sexcrime». En annen måte Partiet bygger oppunder et syn på sex som tappet for alt som heter kjærlighet, er ved å produsere sin egen pornografi. Det blir en måte å kvitte seg med medmenneskelighet og fremprovosere de voldelige, dyrisk og destruktive instinktene hos mennesker. De blir trent opp til å tenke på andre mennesker som objekter, i beste fall bare et redskap for å oppnå et mål. Sex som egentlig skal uttrykke kjærlighet for et annet menneske blir brukt til å skape en distanse. En type worst-case scenario hvor sex bare er reproduksjon eller egoistisk nytelse.

Selv forholdet mellom de to rebelske hovedpersonene bærer preg av dette. Winston Smith begynner å irritere seg over sin kvinnelig kollega, Julia. Det går så langt at han fantaserer om å voldta og drepe henne. Ikke den mest romantiske begynnelsen på en forelskelse man finner i litteraturen, men hatet hans rommer også hatet mot Partiet og sin egen situasjon.

Den første gangen de ligger sammen blir beskrevet som en lengsel hos Wilson etter oppriktig nærhet, men scenen får absurde konklusjoner. Han lengter etter å få vite alt om henne, men det han lurer mest på er hvilken farge hun har på øynene.

De to skal egentlig stå sammen mot det totalitære regimet. Men når Wilson prøver snakke med henne om Partiet, sannhet og historie, bare sovner hun. De forblir isolerte selv når de forsøker å være sammen. I praksis er de ofte totalt uinteresserte i hva som er viktig for den andre, og hva den andre tenker og føler.

Det er som om Partiets seksualpolitikk har oppnådd ønsket effekt og de er hjelpeløse. De risikerer mye ved å bryte loven for å være sammen, med det kan virke som om de har blitt så emosjonelt forkrøplet at det er vanskelig for dem å praktisere en dypere kjærlighet og omsorg for hverandre selv om de kanskje vil. Det er som det ligger et potensial der de ikke vet hvordan de skal realisere.

De har lovet at de heller vil helle etsende syre i ansiktet på små barn enn å gå fra hverandre eller svikte hverandre. Det er som om deres fysiske behov lurer dem til å tro at de deler en sterk og selvoppofrende kjærlighet, for når den blir testet, består den ikke prøven. De blir fengslet og på the Ministry of Love ber Wilson til slutt på sine knær om at Julia må bli torturert istedenfor han selv. Det er en ekstrem situasjon, men allikevel får det deres forhold til å virke som en slags symbiose hvor de tilfredstilte sine egoistiske behov i fellesskap, men ikke greide leve opp sine løfter. De er trofaste i bare de gode dagene. De oppfatter instinktene som motiverer til kjærlighet, men kommer aldri til kjernen. Det er kanskje en underliggende lengsel der som er ekte. De er bare ikke sterke nok når situasjonen forlanger at følelser og løfter blir til handling.

1984 er ikke bare en bok som kommer med viktige advarsler når det gjelder det samfunnsmessige. Den stiller også viktige spørsmål når det kommer til det medmenneskelige. Hvorfor er det så vanskelig for Partiet å utslette lengselen etter kjærlighet? Ville man kunne elske uten å ha lært det på en eller annen måte? Vil noen kunne bli så korrumpert av enten oppdragelse eller handlinger at det kan blir vanskelig å elske et menneske slik man burde? Er uselvisk kjærlighet mulig for alle?

En ting er sikkert, kjærlighet er farlig. Spesielt for totalitære regimer, det er viktig å forsøke utrydde all lojalitet som veier tyngre enn den lojalitet man har til staten. Det er først når Wilson må gi opp sin kjærlighet til Julia ved å ønske at hun skal bli torturert, at han blir beseiret. Da elsker han bare Big Brother. En «kjærlighet» han er tvunget til, og som nå bare er et innholdsløst ord.