Her kommer en liten oversikt over bøkene jeg leste i høst som både kan brukes til etablering av leselisten for 2016, juleferielesing og julegavetips. Det ble en uintendert variert samling bøker denne høsten, noe som egentlig var veldig fint. Man kan fort bli støkk i en sjanger eller type bøker, som i lengden kan bli litt kjedelig.
Mr. Fox av Helen Oyeyemi
Mr. Fox er en bok sammensatt av mange små fortellinger som alle på en eller annen måte henger sammen. De sirkulerer rundt hovedhistorien om forfatteren St. John Fox og hans trekantdrama med sin kone Daphne og sin muse Mary Foxe. Boken er en slags magisk realisme med mange eventyrlignende fortellinger og fantastiske elementer. Mr. Fox fremstår som en distansert ektemann og det er kanskje ikke så rart når han bruker mye av tiden sin på å fantasere og være sammen med sin muse, som i løpet av boka blir mer og mer levende og selvstendig. Daphne er den frusterte og ensomme konen som prøver å få oversikt over en situasjon som hun ikke helt vet hva dreier seg om. Mr. Fox selv ser på Daphne som den lydige konen og husmoren han forventer at hun skal være, mens Mary er den spennende uforutsigbare kvinnen som tørr kritisere ham. Hun beskylder han blandt annet for å være en seriemorder og påpeker at det er merkelig hvor mange kvinner han dreper i bøkene sine. Jeg likte boken veldig godt, noen av de små historiene (fablene eller eventyrene om du vil) skulle jeg ønske var egne bøker så jeg kunne få bli i dem litt lengre, mens andre var bare sånn helt ok, men det var et fint møte med en sjanger jeg ikke har så mye erfaring med.
The Art of Asking av Amanda Palmer
Du kjenner kanskje Amanda Palmer fra bandet Dresden Dolls, hennes Soloprosjekter, som «The Queen of Crowdfunding», fra hennes TED-talk om The Art of Asking eller som kona til Neil Gaiman. I The Art of Asking snakker hun om alle disse tingene. Boken er skrevet med en veldig personlig og nær tone, med et klart budskap hun vil formidle. Vi følger henne fra hennes første dager som levende skulptur på gata og hennes erfaringer med gatepublikumet, til hvor hun er i dag. Jeg synes boken var fin å lese, skrevet for å være veldig inspirerende, spesielt for de litt mer kreative sjelene der ute, og med mange følelsesladede historier om henne selv og mennesker hun kjenner. Jeg synes det blir litt feil å gi henne så mye creds for å formidle en ganske tradisjonell moral om å være snill mot andre, legge fra seg stolthet og tørre å stole på, få hjelp og våge å knytte seg til fellesskapet vi liker å kalle menneskeheten. Men jeg synes hun skriver det frem på en bra måte, knyttet opp til en historie og med sin egen personlige innpakkning. Boken blir på en måte en selvbiografi med det lille ekstra.
The Bluest Eye av Toni Morrison
Da jeg la fra meg denne boken kjente jeg at jeg ble litt frustrert over at man ikke har muligheten til å applaudere en forfatter når man er ferdig med en bok. Jeg hadde ingen ord, så jeg kunne ikke skrive et kleint fanbrev eller sende en tweet i Morrison sin rettning heller, men jeg skulle gjerne hatt muligheten til å gi den dama stående applaus. Jeg har lest én bok av henne før og visste med en gang at jeg kom til å lese alle bøkene hun noensinne har skrevet, så jeg begynte like så godt med begynnelsen på forfatterskapet hennes.
Hun skriver så fint, det føles som om historiene går rundt i spiraler og du skjønner mer og mer ettersom hendelsesforløpet utfolder seg. Å lese Morrison føles litt som å se på en skrekkfilm med hendene foran øynen, men så må du alikevel se litt i mellomrommene mellom fingrene. The Bluest Eye handler om raseproblematikk, mobbing, voldelige ekteskap, prostitusjon, incest og hvordan skjønnhetsidealet påvirker både barn og voksne. Man har en følelse av at «nå kommer det til å skje noe færlt» gjennom hele boken, selv om det en skrevet på en veldig vakker måte. Det er litt som om moren din skal fortelle deg i detalj om et dramatisk dødsfall i familien, du føler deg både trygg og traumatisert på en gang. Det er så mange scener og setninger jeg kunne ha trukket frem som gode eksempler på skrivekunst, men det får heller bli en annen gang. Gjør deg selv en tjeneste, les Toni Morrison.
A Little Life av Hanya Yanagihara
Jeg leste denne boken rett etter å ha lest The Bluest Eye og jeg vet ikke helt om det var på grunn av kræsj i skrivestil eller fordi en hver bok jeg hadde lest etter Morrisons hadde virket svak i forhold, men jeg følte jeg måtte krangle meg gjennom begynnelsen på A Little Life. I blant lurte jeg på om den er skrevet som et bevisst opprør til hele den «show, don’t tell»-greia, for boken er veldig fortellende. Og når det ble naturlig å sammenligne den med Morrison som er så flink til å vise deg tingenes tilstand og på nesten magisk vis lokke frem reaksjoner hos leseren, som gjør at det føles mer «ekte», gjorde det at A Little Life føltes mer fiksjonelt og konstruert. Alle romaner er jo det, men jeg liker ikke å legge merke til det.
A Little Life var shortlista til dette årests Man Booker Prize og på tross av tittelen er ikke den fysiske boken akkurat liten. Boken handler om fire kompiser som bor i New York. De ble kjent med hverandre på universitetet og har holdt sammen siden. I hovedsak følger vi karakteren Jude som sliter med en del problemer både fysisk og psykisk som vi etterhvert får vite opprinnelsen til. Du får også vite en del om de andre tre, noe som gjør romanen til en slags kompleks «coming of age story» som innvolverer vesentlig karakterutvikling hos flere av kameratene og andre bikarakterer. Noe av det jeg synes var mest interessant med boken var at i tillegg til ytre hendelser som påvirker livene til de fire, så fokuserers det også på hvordan deres personlighet legge begrensninger og lager ekstra problemer for dem, men også ekstra muligheter. Dette gjør at man både blir veldig engasjert i lesningen og til tider litt irritert (på en god måte). Temaene som tas opp i A Little Life er ikke akkurat enkle, alt fra narkotikamissbruk, pedofili, overgrep, sykdom, sorg, det å finne sin plass i samfunnet, kunstnerlivet i New York, asexualitet og skildringer av et voldelig forhold. Boken er til tider ganske traumatiserende og jeg ble fort følelsesmessig revet med selvom jeg i starten var litt skeptisk til skrivestilen, eller mye mulig den vokste på meg. Selv om temaene som omhandles forhåpentligvis er ganske fjernt fra den gjennomsnittelige leserens livserfaring virker boken også ganske allmenn på de punktene den tar for seg de mellommenneskelige forholdene, både vennskap og familierelasjoner. Den er også interessant fordi den tar for seg et litt annet syn på kjærlighet, i boken er det som oftest vennskapet som står i fokus og den romantiske kjærligheten kommer i annen rekke. For hvorfor skulle det å opprettholde et romantisk kjærlighetsforhold i løpet av et helt liv nødvendigvis ha høyere status enn å opprettholde et vennskap? Dessuten er det også interessante problemstillinger når det kommer til de romantiske forholdene som er skildret, kan et forhold fungere hvis den ene parten ikke er interessert i sex overhode?
Jeg har inntrykk av at Man Booker-bøker er litt som Oscar-filmer, gode på sin måte, men ofte er det tematikken eller en spennende handling som står i fokus, på en måte «highbrow» underholdningslitteratur. Den beskrivelsen synes jeg passer godt til denne boken. Ganske lettlest, men likevel av en viss kvalitet, pluss en spennende handling.
The Screwtape Letters av C. S. Lewis
Før du leser denne boken er det kanskje greit å vite at dette er en samling fiktive brev med råd og tips fra en djevel til sin djevellærling. Det er ikke, som en bokbloggerske jeg følger litt med på trodde, en brevveksling mellom C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien. Djevellærlingens oppdrag er å friste og manipulere en mann til å «joine the dark side». Hvis jeg husker rett får vi ikke en gang vite navnet på mannen og dette gjør at boken kanskje lettere kan snakke om det allment menneskelige. Jeg synes boken var veldig morsom, men det gjorde også litt vondt å lese den nettopp fordi den greier å pirke borti de dårlige sidene og tendensene til disse håpløse menneskene. Den parodierer mennesket og dets svakheter, men på en sånn måte at man kan le litt av det hele. Boken tar utgangspunkt i et kristen livssyn og trekker frem utfordringer og feller det er lett å få mannen til å gå i, men det vil også være relevante ting for mennesker utenfor denne troen. Som for eksempel hvordan djevelen beskriver hvor irritert mannen blir på sin mor og hvor lett han er å manipulere hvis han kommer inn i en gruppe venner han føler er kulere enn seg og stadig må imponere. Noe av det jeg husker best fra boken var djevelenes fortvilelse over at denne mannen gjorde det som var rett, ikke bare på grunn av en impuls eller følelse, men lydighet og plikt, og hvilke katastrofale følger dette hadde for djvelene som ville bringe frem mest mulig kaos og umoral. (Kremt, YOLO-generasjonen, kremt.) Men for å balansere dette står det også beskrevet hvordan djevellærlingen ikke gjør jobben sin godt nok, da han en dag lar mannen gå seg en tur ut i naturen og gleder seg over skaperverket og livet med en spontan, intens og barnlig glede. Jeg synes boken er skrevet på en veldig bra måte og med overraskende mye dybde til å være så kort og lettlest, men så er jo Lewis stort sett flink til akkurat det.
The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch
Jeg prøver stadig å utforske fantasysjangeren, litt halvveis motvillig ettersom jeg litt oftere enn jeg forventet får bekreftet fordommene jeg hadde da jeg i en periode av livet bevisst valgte å ikke lese bøker i den sjangeren. The Lies of Locke Lamora var ikke et unntak, det føltes litt som å lese en Hollywood action-film, ikke at den var så dårlig skrevet, men jeg reagerete litt på typsike, moderne «film» replikker og one-liners. Dessuten var det samme type spenning og cliffhangers som man har sett tusen ganger før, noe jeg synes kan bli litt ensformig og slitsomt etter hvert. Når det er sagt så like jeg godt universet handlingen er satt i.
Boken handler om en hjemløs gutt som går i lære for å bli tyv, men så er han for flink til å stjele og bryr seg ikke så mye om at han stjeler fra korrupte vakter som egentlig beskytter tyvene og som snur ryggen til mye av kriminaliteten i byen. Locke blir bare så inspirert av sine egne ideer at han ikke greier dy seg. Han blir derfor sendt til noe som på overflaten gir seg ut for å være en religiøs orden, men som egentlig driver med en annen type tyveri. Ikke lommetyveri som han er vant til, nå skal han lære å stjele større. Boken er litt spennende og litt morsom, men jeg synes bare den var helt grei. En litt morsom blanding av filmen Catch me if you can og Oliver Twist. Jeg har ikke lest Oliver Twist, men jeg husker det gikk en barneserie om Oliver Twist og The Artful Dodger som hadde blitt skippet til Australia… I hvert fall, boka er litt sånn, og med for så vidt litt morsomme karakterer, men veldig typiske. I hvert fall ut i fra mitt lille kjennskap til denne typen bøker. Fin å lese hvis du vil ha litt lett fantasy-underholdning.
Jeg tar gjerne i mot tips på bra fantasy av høy litterær kvalitet, det vil si; ikke ungdomssroman eller underholdningslitteratur. Det må jo finnes der ute et sted.
The Captive av Marcel Proust
The Captive eller The Prisoner, som bind fem av På Sportet Av Den Tapte Tid ofte blir oversatt med, handler naturlig nok om et samboerskap. I forhold til hvor godt jeg likte det første bindet, så synes jeg kanskje ikke at de som fulgte var like interessante. Det var nesten så jeg begynte å vurdere om jeg hadde fått nok av Proust, men jeg er glad jeg ikke ga etter for den innskytelsen. I The Captive skildres et samboerforhold som i bunn og grunn er basert på sjalusi og kontroll. Proust skriver frem situasjonen så grundig og oppriktig at det både er morsomt, absurd og samtidig sier noe viktig om en virkelighet som strekker seg lengre enn bokas univers. Forholdet mellom de to preges av at de er basert på en slags ytre eller overfladisk form for kjærlighet, det er ikke to mennesker som er åpne med hverandre, ærlige med hverandre og elsker hverandre uten betingelser. Et av yndlingspartiene mine i boken er hvor jenta i forholdet har sovnet og jegpersonen sitter å ser på henne. Han liker henne nemmelig best når hun sover, da er hun vakker, fredelig og han slipper å bekymre seg, eller tenke på det egentlige menneske som befinner seg der inne. Helt bevisst er han forelsket i ideen han har laget om et menneske, ikke mennekset i seg selv. Han har dessuten ofte refleksjoner rundt sjalusi som noe som binder mennesker sammen i et forhold . I likheten med de andre bindene får du også de teatralske sosiale situasjonene og festene som bare er så fjernt fra min egen verden at det blir et slags absurd sirkus. Veddemål som ender i frierier og viktigheten av å være kul, bli sett opp til og være en viktig person, gå på de rette festene og invitere de rette folka. Den overfladiskheten man finner i forholdet strekker seg også til resten av samfunnet, noe som både er interessant innad i boken og som man kan trekke parlleller til samfunnet vi lever i.
A History of Christianity av Diarmaid MacCulloch
Dette er en bok jeg leste trolig på grunn av Blindern-abstinenser, ingen forelesninger i idéhistorie, litteratur eller filosofi på et halvt år har vært ganske hardt. Innholdet i boken A History of Christianity er omtrent akkurat det man forventer av tittelen. Det er en sakprosabok som går gjennom kristendommens historie fra de første kristne, nesten frem til i dag. Jeg likte boken veldig godt og følte den både fikk til et sveip over hele den kristne historien og samtidig gått litt i dybden enkelte steder. Den tar for seg balansen mellom kirken og sekulær makt og hvilke politiske konsekvenser kristendom har hatt. Den trekker også frem eksempler på kirken som motkultur, som for eksempel i misjonssammenheng hvor de kjempet mot enkebrenning og drap på spebarn. I boken går de også litt inn på kampen for og mot slaveriet, hvor begge sidene brukte bibelen og kristne tenkere som argumenter. Jeg synes MacCulloch er flink til å snakke om hva som kan ha ført til eller vært konsekvensene av forskjellige kristne rettninger, vestlig, østlig, afrikansk osv. på en enkel og oversiktlig måte. Boken går ikke så mye innpå de faktiske teologiske forskjellene, så hvis man ikke har helt oversikt over alle de kristne grupperingene fra før, kan det være smart å i hvert fall ha google lett tilgjengelig. Men ellers tror jeg ikke man trenger å ha så mye forkunnskaper om emnet for å få noe ut av boken. Den er relativt lettlest og til og med til tider spennende, hvis man er en sånn person som synes historie er spennende da. En viktig bok å lese for å få litt bedre oversikt over religionens rolle i utviklingen av den sivilisasjonen og kulturen vi lever i nå.
Trackback/Tilbaketråkk