Ofte når jeg leser skjønnlitteratur så sender teksten meg tilbake i tid, til noe som har skjedd i mitt eget liv. En konsert, en periode, et annet menneske, eller som da jeg leste Breath av den australske forfatteren Tim Winton – et sted. Bli med til Western Australia, til blågrønt vann, brennende solstråler, høye bølger, surfebrett, korallrev, solbrune kropper og saltvannshår.
Wintons roman, som han har fått en hel haug med priser for, er hans åttende, men han har i tillegg utgitt barnebøker og noveller. Han var helt ukjent for meg da min australske venn Olivia plutselig stakk boka til meg like før vi reiste på spring break nå for noen uker siden. Da jeg åpnet boka på første fly ned mot Florida, så jeg ikke opp igjen før flyvertinna lurte på hva jeg ville ha å drikke, og da jeg landet i Atlanta virket det faktum at jeg om få timer ville befinne meg i Tampa, Florida, bare som en helt ok tanke. Jeg ville bare tilbake til Australia, der og da og ikke et øyeblikk senere. Utakknemlig, sier du? En bortskjemt liten drittunge? Det var heldigvis bare forbipasserende, og jeg klandrer Winton-utdrag som dette for min akutte trassalder-reaksjon:
From the granite headland whose rocks were daubed with warnings about the dangerous current, the beach stretched east for miles. We watched the surfers plunge into a churning rip alongside the rocks and from there they shot out toward the break. Waves ground around the headland, line upon line of them, smooth and turquiose, reeling across the bay to spend themselves in a final mauling rush against the bar at the rivermouth. The air seeded with noise and salt; I was giddy with it.
I den 256 sider lange romanen Breath møter vi ambulansesjåføren Bruce Pike, som blir kalt ut til et hus på den australske bygda. Det viser seg at en ung gutt har tatt livet av seg, men guttens mor nekter å gå med på at sønnen hennes valgte å ta sitt eget liv, hun er sikker på at noen andre hadde en finger med i spillet. Bruce derimot, har sett dette før, og som denne boka tok meg tilbake til Australia, tar denne episoden Bruce med tilbake til ungdomsårene hans.
Dermed er ikke boka en krimroman som jeg på det tidspunktet i lesningen trodde, men en oppvekstskildring fra den australske landsbygda. Vi får henge med to unge guttene Loonie og Pikelet, som lik enhver australier med respekt for seg selv selvfølgelig ikke kan bruke døpenavnene sine. De bor i den lille kystbyen Sawyer, og er begge ivrige surfere. På stranda møter de Sando, en «gammel» (les: 36) surfer som umiddelbart får guru-status i guttenes øyne. Dette er utgangspunktet for romanen, og det er femten år gamle Pikelet (ambulanse-Bruce) som forteller historien.
Loonie and I acted out the impulse without thinking, for dumb larks. We held our breaths and counted. We timed ourselves in the river and the ocean, in the old man’s shed or in the broken autumn light of the forest floor. It takes quite some consentration and willpower to defy the logic of your own body, to take yourself to the shimmering edge. It seems bizarre, looking back, to realize just how hard we worked at this. We were good at it and in our own minds it’s what set us apart from everyone else.
Enten du elsker den australske landsbygda, surfing og livsfilosofi på stranda eller ikke – denne boka er verdt tida di. Wintons flytende og lyriske fortellerstil gjør at sidene flyr av gårde, og selv om romanen slett ikke mangler action, blir selv de mest dagligdagse hendelser beskrevet på en slik måte at man bare vil være der.
I will always remember my first wave that morning. The smells of paraffin wax and brine and peppy scrub. The way the swell rose beneath me like a body drawing in air. How the wave drew me forward and I sprang to my feet, skating with the wind of momentum in my ears. I leant across the wall of upstanding water and the board came with me as though it was part of my body and mind. The blur of spray. The billion shards of light. I remember the solitary watching figure on the beach and the flash of Loonie’s smile as I flew by; I was intoxicated.
Jeg må bare innrømme at Australia-lengselen ikke slapp taket i meg selv etter siste side var lest og boka nå har stått i bokhylla mi noen dager. Men bøker som får oss til å lengte og dagdrømme, og som tar oss med dit vi vil være, det må vel være noen av de fineste skattene å ha i bokhylla?
Her er detaljene, hvis du skulle få lyst til å lese:
Breath
Tim Winton
Roman
Penguin, 2008
Folk kommenterer