Love, Nina – Despatches from Family Life

Nina Stibbe

Penguin

Kjære (sett inn ditt eget navn her.)
Dette er en samtale som ble overhørt på et kjøkken i London.

MK: People are only horrible if they’re hungry or unhappy.
Will: That could be anyone.
MK: Yes.
Will: Everyone.
MK: Yes.
Will: At any time.
MK: Yes.
Sam: They just need a banana.
MK: Exactly.

MK er Mary-Kay Wilmers, redaktøren for London Review of Books. Will og Sam er hennes to sønner på henholdsvis ni og ti år. Samtalen ble overhørt av min nye helt: Nina Stibbe, en tyve år gammel barnepike som jobbet for MK på begynnelsen av åttitallet. Nina skrev jevnlig brev til sin søster Victoria (eller ”Vic”), der hun fortalte om livet i Gloucester Crescent. Disse brevene ble funnet igjen for et par år siden da Vic skulle flytte, og en forlegger fra Penguin slo kloa i dem. Heldigvis!, for denne boka er det morsomste England har gitt oss siden Black Books.

Love, Nina er noe så sjelden som en varm, morsom og intelligent bok. Og jeg blir så glad at det kribler helt ut til fingerspissene når jeg tenker på at en forlegger har lest gjennom dette manuset og tenkt:
”Ingen død? Ingen Alzheimer? Ingen kjærlighetshistorie som blir satt på prøve av at mannen i forholdet er har en annen kone/skal ut i krig/er tidsreisende? Ingen aspergersdiagnose? Ingen antagonist? Okå! Dette er en bok som kan gjøre folk glade, og det er faktisk viktig, det også. Humor har faktisk betydning i dette kalde samfunnet. Okå. Vi satser på den.”
For Love, Nina ER viktig, selv om du ikke nødvendigvis lærer noe om at ”livet er dyrebart fordi du snart skal dø”. For meg er den viktig fordi den minner meg på at livet kan være dyrebart rett og slett fordi det er livet. Det høres simpelt ut. Men det er ikke det. Jeg tror vi er mange som trenger å bli minnet på at rare observasjoner, selvironi og morsomme dialoger i hverdagen er fuckings gull.

I know you’re going to make a joke about me needing driving lessons. But London’s crammed with parked cars and sometimes you have to nudge them gently out of the way when you drive off. Love, Nina.

(- Nina, i avsnittet etter at hun har forklart hvordan hun har kræsjet MKs bil, og bestemt seg for å ikke fortelle MK om det.)

Stibbes univers er en magisk verden der alle innbyggere er enten 1) kunstnere, 2) eksentrikere, eller 3) begge deler. Sett gjennom Ninas øyne er alle interessante, alle er morsomme, alle har noe særegent ved seg som det er verdt å se på, og det er så innmari deilig å være i en sånn verden en liten stund. Ikke sånn å forstå at Nina Stibbe er en sukkersøt Mary Poppins; hun kan være både kynisk og knapp, men aldri surmaga, og alltid, alltid morsom. Nina ler med, ikke av.

Det er definitivt menneskene, ikke handlingen, som gjør boka.
Mary-Kay Wilmers kan minne om en ung Meryl Streep-karakter: skarp, egenrådig, vittig, uforutsigbar og vakker. Sam og Will er smarte, veltalende, veslevoksne og litt sprø. Will skriver stadig vekk på en roman (og er i dag filmregissør, som sin kjente far Stephen Frears.) Sam har en alvorlig kronisk sykdom, men det merker man ikke så altfor mye til; Nina har i alle fall ingen skrupler med å drive gjøn med ham, som for eksempel når han skal i et stilig middagsselskap med den britiske intelligentsiaen, og hun overbeviser ham om at det er normal høflighet å ha med seg en rå potet i lomma og gi den til vertinnen(!).

Fordi Mary-Kay har den jobben hun har, får hun ofte besøk av diverse britiske kunstnere, forfattere, dramatikere og musikere (som alle er like ukjente for Nina.) En fast middagsgjest er for eksempel Alan Bennett (skuespiller, forfatter, manusskribent, Oscar-nominert+++), som hjelper Nina med alt fra matlaging til å fikse tekniske duppeditter.

Me: You’re good with appliances.
AB: (proud) Well, I don’t know about that.
Me: You sorted out the car, the fridge, the phone, bike tyres and now the washing machine.
AB: I don’t think I’m particularly good.
MK: But it’s nice to know you’ve got something to fall back on.

For øvrig synes jeg det er hysterisk festlig – som en bonusoppfølger til boka, bare i sanntid! – at Alan Bennett har kommet etter utgivelsen og klaget på hvordan han blir fremstilt: ”det er ikke sant at jeg er flink med verktøy! Jeg er ikke handy! HUN LYVER OM MEG!”
For, ånei, tenk om resten av den britiske kulturelite skulle tro at han er en common working man! Fryktelig for imaget, selvsagt.

Love, Nina er bøkenes ekvivalent til markjordbær på strå, eller, om du ikke liker markjordbær på strå (snåling), noe annet som du alltid vil ha mer av og mer av og mer av, men som det ikke er så altfor stor tilgang på her i verden. Du kan slå opp på en hvilken som helst side, og du vil garantert finne noe som du har lyst til å sitere for hvem enn du sitter ved siden av. Les denne boka. Jeg mener det. Slipp alt du har i hendene, og les denne boka.

Love, Maren

P.s: Om du ennå ikke er overbevist fordi du er skeptisk av natur eller fordi jeg ikke er til å stole på når jeg virker så over-månen-begeistret: Love, Nina vant også Non-Fiction Book of the Year hos National Book Awards. Jeg er kanskje en liten fontene av lovord og uhemmet entusiasme, men det gjør ikke denne boka noe mindre verdt å lese.