Det er lenge sia tatoveringer var noe for barske sjømenn, det vet vi alle. Det er nesten vanligere å ha en tatovering nå, enn å ikke ha en. I alle fall føles det sånn, som en utatovert sjel med mange tatoverte venner. Det hender jeg tenker at det hadde vært fint med en tatovering. Noen ganger leter jeg gjennom tekster jeg liker for å finne en fin strofe, men jeg blir aldri enig med meg selv. En tatovering er så evigvarende, og jeg kjenner meg for foranderlig til å dekke meg selv med noe som er så fast.

Men det er mange som ikke har det problemet. De tatoverer inn strofer fra sanger, visdomsord, poesi, nær sagt små noveller, på alle mulige steder. De finner fram gamle klassikere og tar setnigner fra Charlie og Sjokoladefabrikken, Peter Pan, de hyller Bukowski, de gjør seg selv til poesi.

Noen tar ordene direkte fra diktet, eller teksten. Andre tolker dem. Tatoverer et fikentre i stedet for «i saw my life branching out before me like the green fig tree in the story» (Sylvia Plath, The Bell Jar).

Og vi kler oss med tatoveringer, akkurat som med klær og tilbehør. De forteller noe om oss. Hva vi liker, hvem vi er, hvor vi vil tilhøre. Hvorfor ikke vise sin kjærlighet til ei bok, ei fortelling, et dikt, med en tatovering? Poesi er nå alltid poetisk. Om man bare finner de rette ordene, linjene, setningene. Om man ser noe mer enn bare ord.

Inspirerende og fascinerende. Se mer på denne snasne bloggen viet til litterært relaterte tatoveringer. Har du en poetisk/litterær tatovering? Send gjerne inn bilde (og litt info om hva, hvor, hvorfor etc) til redaksjon@bokmerker.org. Se ikke bort ifra at de dukker opp her, etterhvert.

Alle bilder hentet fra contrariwise.org