Kongo
-landet verden helst vil glemme

Per E. Fosser
Humanist forlag 2006

Jeg har en fascinasjon for Kongo, som begynte med gorillaer da jeg var barn. Likevel har jeg aldri satt meg noe særlig inn i landets historie, kun hamstret bøker som virket interessante. Derfor tenkte jeg at reisemåneden (mars 2017), ville være en perfekt anledning til å plukke frem noen av disse, men det er ikke alltid like lett å se hva som er reiselitteratur på smusscover alene. Da jeg var ferdig med boka trengte jeg mer tid til å prosessere den og dette innlegget har blitt liggende i en skuff, men med Mordene i Kongo på kinoplakaten før jul og Geir sitt innlegg (link), ble det straks mer aktuelt.

Etter å ha lest Fosser sine essays om Kongo, er jeg i tvil om dette er en reiseskildring. For jeg føler det er mer en samling essays enn en bearbeidet sammenhengende tekst. Boka er basert på notater han har gjort seg underveis i oppholdet, og deretter bearbeidet i ettertid. Der det ofte er tekster som er skrevet hjemme blandet med betraktninger skrevet mens han var der og dette skaper for meg en del brudd som er forstyrrende og som bidrar til at jeg ikke helt vil definere dette som en rein reiseskildring. Forfatteren har blitt påvirket av sitt møte med landet, men jeg savner skildringene utover betraktninger. Jeg ønsker meg i det hele tatt litt mer kjøtt på beinet. Inndelingen av boka gjør den dessuten til en oppstykket og tidvis repetetiv affære. De beste seksjonene er da han skildrer sine møter med mennesker, men selv sitter jeg igjen med en følelse av en paternalistisk tilnærming tiltross for at han i flere seksjoner selv beskriver forsøk på å ikke havne i den “fella”.

Fosser har dratt til Kongo som “ambassadefrue”, litt flåsete sagt, men det er kona som har fått jobb. Etter litt om og men får han seg et oppdrag som instruktør for en teatergruppe. Det er dette arbeidet som til slutt gjør ham ganske krass i språket og i sin kritikk. Likevel er skildringene av de han møter gjennom teateret noe av det mer oppløftende med boka. Jeg liker også hans kritikk av hvordan man som hjelpearbeider og organisasjon tidvis sementerer et skille mellom “oss” (hovedsakelig hvite hjelpearbeidere) og “dem” (den gående, svarte lokalbefolkningen), som befolkningen selv (i følge hans skildring) er med på å opprettholde gjennom en offerrolle. Men jeg savnet flere betraktninger rundt dette. For meg som lyshåret singel dame er for eksempel det å gå utendørs (også i Norge) alene forbundet med risiko på en annen måte enn en mann.


Nå i ettertid er minnet mitt av boka i stor grad preget av den oppgittheten som forfatteren deler underveis, der han beskriver seg motarbeidet i et tungrodd system og svært pessimistisk for Kongos fremtid. Både i for- og etterord prøver han å ende på en positiv tone da det ble gjennomført valg i Kongo (2006). Det som står sterkest igjen er bitterheten og ikke Kongo, og da tror jeg ikke forfatteren oppnådde det han ønsket.

Tillegg: Boka er skrevet og gitt ut før French og Moland havnet i arresten i Kongo, og det har vært flere runder med opptøyer og utsatte valg også i ettertid. Denne boken gir deg derfor muligheten til å bli kjent med litt av Kongo før disse hendelsene.