Lisboa
Ola Innset
Roman
Flamme, 2013

Lena og Maren har lest Lisboa av Ola Innset, en roman som virkelig gir reisefeber. Fordi vi er to stykker som begge har en del å si om turen, hopper vi like gjerne rett til reiseevalueringen. Snurr film!

 *

Hovedperson med bagasje

LENA

I Lisboa møter vi altså den navnløse mannlige hovedpersonen, og gjennom hans indre monolog tas vi med på en reise (altså bokstavelig talt) til og i nettopp Lisboa. Grunnen til at han er i Lisboa er Inês, en portugisisk jente han ble kjent med i Oslo. Eller, kjent og kjent, de møttes i alle fall. Og noe skjedde. Dette noe gjorde at hovedpersonen kaster det han har i hendene og flyr ned til Lisboa for å se om det kunne være kjærlighet, ja om hun kunne vise seg å være den ekte, store kjærligheten, denne Inês.

MAREN:

Og bagasjen han har med seg er først og fremst den kulturelle og følelsesmessige bagasjen – enda ryggsekken til Inês, altså bagasjen i helt konkret forstand, er helt sentral i romanen: Inês, jeg-personens kjæreste, introduseres som ”jenta med den store ryggsekken.”

LENA:

Første gang de møtes er i Oslo, hun er på interrail og skal til et hostell, og han skal til legevakten. Han er norsk og hun fra Lisboa.

MAREN:

Det kan trygt sies at hennes kulturelle bagasje er mer interessant i bokform enn den følelsesmessige. Det hun bringer med seg inn i historien, er den portugisiske kulturen; temperament, en egenrådighet som det er vanskelig å vite om bunner i henne selv eller i byen hennes, en upåklagelig sans for kunst og kultur. Fra tid til annen får leseren også vite om hennes tidligere kjærlighetsliv. Men dette er ikke hennes feil; eks-kjærestene nevnes bare av jeg-personen.

LENA:

Hvordan vil du beskrive den mannlige hovedpersonen?

MAREN:

Jeg-personen er en typisk Oslo-romantiker, en følsom, metroseksuell type, som sogner til Øyafestivalen og Tronsmo og alt annet som kule, hyggelige mennesker skal like. I bagasjen har han en god del fordommer (som han sannsynligvis har til felles med de fleste lesere), og en god del forventninger om hvordan alt – og da kjærlighet i særdeleshet – burde være: nemlig som på film.

Reisefølget

MAREN:

Reisefølget kan ofte være det viktigste for at turen skal bli en suksess. Kanskje er det nettopp derfor jeg ikke trivdes så godt i Lisboa som jeg hadde håpet: jeg forstod meg rett og slett ikke på menneskene! Jeg-personen er tidvis både vittig og sympatisk, men ofte er han grensesprengende irriterende. Han har noen forventninger til både livet og til stakkars Inês som er så naive at det er til å gråte over. Noen ganger er det søtt. Noen ganger er det fint, nesten rørende. Noen ganger tenker jeg at Inês burde skifte lås på døren sin.

LENA:

Jeg føler jeg har vært på en reise litt som i filmen Being John Malcovich: Jeg har blitt  ledet inn i et lite rom inne i hodet til hovedpersonen, og der blir jeg sittende hele fortellinga igjennom. Jeg får med meg alt han tenker og alt han gjør. Han er tidvis morsom, men dessverre også litt for krampaktig til tider. Som for eksempel her:

Mange indiske restauranter bruker nemlig falsk posekraft, mens de på Punjab har ekte kraft. Det er litt uklart for meg hva ”kraft” innebærer, men den manglende kunnskapen har ikke hindret meg i å legge ut til venner og bekjente om den makeløse kraften, som ikke er en sånn kraft vi alle har i oss, og som kanskje er sterkere hos noen enn i andre, men en matkraft av uante dimensjoner.

MAREN:

Inês på sin side virker usjarmerende, humørsyk, sta, bortskjemt og noen ganger nesten litt gal. Litt av hovedproblemet med Lisboa, er for meg at jeg ikke klarer å tro på at disse menneskene elsker hverandre. Hver gang hovedpersonen sier at han elsker henne, får jeg lyst til å rope ”påstander, påstander, påstander!”

LENA:

Men når Innset treffer med humoren sin humrer jeg også godt. Som når han beskriver en episode hvor hovedpersonen og Inês blir påspandert uønsket brennevin av en alkoholisert stakkar for å bøte på ”skaden” den middelaldrende mannen har gjort ved å sjekke opp Inês:

Vi prøver å forklare at ingen av oss føler oss krenket.
– Spesielt ikke jeg, sier jeg. – Jeg er ung nordmann oppdratt av kulturradikale foreldre, og således innehaver av usedvanlig lite maskulin stolthet.

Det er vel ikke usannsynlig at dette også handler om smak og behag, humor er jo som kjent en litt tricky business, og såvidt meg bekjent er det ikke enighet om en universell fasit for hva som er morsomt og ikke. Litt for ofte får jeg likevel følelsen av at Innset egentlig ønsker å være standup-komiker.

MAREN:

Jeg ser ingen kjemi. Jeg forstår ikke hvorfor de gjør dette mot seg selv. Derfor blir jeg heller ikke spesielt revet med når jeg-et – sjokk og vantro! – begynner å lure på om forholdet kanskje ikke kommer til å holde for alltid.

Reisen lider under at karakterene er såpass uinteressante; jeg bryr meg ikke om hvordan det går med dem, og kjenner at jeg skumleser de delene som handler om forholdet deres, og ikke orker å følge ordentlig med før jeg-et bestemmer seg for å fortelle noe om historie, politikk eller kultur (som han gjør på en utmerket måte! Hvorfor gjør han det ikke mer?)

LENA:

Den jeg liker aller best i hele romanen, er Knut, hovedpersonens norske kompis. Hvorfor jeg liker Knut og opplever ham som mest troverdig av alle karakterene? Sikkert fordi jeg kjenner meg litt igjen i ham.

Knut var kanskje mer frustrert enn meg. Han mente at han var full av indre motsigelser, men at det bare var akseptert å være på én måte av gangen. At han måtte passe inn i en ”type” for å passe inn i samfunnet.

MAREN:

Gjennom hele reisen ønsker jeg meg at jeg-et skal fortelle mer om Knut, som virker som en ordentlig person, og ikke bare en pappfigur, sånn som Inês er. Om bare Knut fikk være med til Lisboa. Da tenker jeg det ville blitt saker.

Håndboken

MAREN:

Konseptet bak Lisboa er at romanen skulle skrives som en reisehåndbok, der hvert kapittel skulle være en ny kategori, som ”mat”, ”severdigheter” etc. Det er et helt fabelaktig kult konsept, og jeg gledet meg til Lisboa fra første gang jeg fikk høre om den. Dessverre er ikke konseptet ordentlig gjennomført; midt i reisebok-rubrikkene med turisttips, informasjon og lister, kommer plutselig jeg-ets digresjoner og prat i veien, og gjør at boka gir inntrykk av å være uredigert.

LENA:

Håndboken ja. Den største skuffelsen for min del er at den er omtrent ikke-eksisterende. Det oppleves som at Innset har kommet på det innimellom, ”ja, stemmer det, vi må tilbake til hele den reisehåndbok-greia, ja!” – og så kommer det en liten tekstboks med fakta eller et avsnitt med noen portugisiske gloser. Det fungerer ikke, det er ikke gjennomført nok. Dette hadde heller ikke vært så viktig, var det ikke for at boka selges inn på nettopp dette, ”Lisboa er en roman formet som reisebok” kan man lese på bokomslaget.

MAREN:

Reisebok-elementene har potensiale til å gjøre boken veldig interessant, men fordi de ikke virker helt ferdige, bidrar de heller til å gjøre Lisboa fragmentert og litt rotete; reisebok-innslagene og kjærlighetsforholdet kommer i veien for hverandre, istedenfor å komplimentere hverandre, som sannsynligvis var håpet.

LENA:

Det jeg synes Innset lykkes med, er når han glimtvis refererer til filmens verden, som når han plutselig forteller en episode slik den arter seg for vaskehjelpen som tilfeldigvis befinner seg i samme rom som ham. Dette gir en slags ny giv til fortellingen og skaper en mer spenstig dynamikk for leseren.

Destinasjoner

MAREN:

En av Innsets styrker er stedsskildringene hans. Han har et godt blikk, og gir plass til detaljer som lar kafeer, strender og museum bli virkelige. Han lykkes derfor i å vise frem Lisboa, på en måte som gjør at man som leser nesten føler at man har vært der. Når jeg-et tenker tilbake på Oslo og på Østfold, blir begge stedene straks like synlige ved hjelp av fine, små markører.

LENA:

Byen Lisboa leverer gjennom Innsets øyne, jeg får lyst til å reise dit. På ferie, vel og merke. Med sin mangelfulle isolasjon i alle bygg og det faktum at ytterdøra gjerne står åpen uansett temperatur gjør at den portugisiske hovedstaden ikke fremstår som noe godt sted å være i vinterhalvåret for en . De mange flotte severdighetene og det yrende folkelivet, strendene og utkikkspunktene Innset skriver om, de vil jeg gjerne oppleve, se med egne øyne.

MAREN:

I en roman som kaller seg en slags reisebok, er dette spesielt fint.

Språket

LENA:

Det er vel når jeg ser nærmere på Innsets språk at det blir klart for meg nettopp hvor hans største problem ligger. Det blir for muntlig og ubearbeidet. Likevel evner han jo å geleide meg gjennom hele boka, og det var ikke sånn at jeg led meg gjennom, slett ikke, det var vel mer det at jeg savnet et mer gjennomarbeidet språk, og kanskje også (vekslingen med) en annen forteller. Svært ofte satt jeg med følelsen av å ha kommet rett inn i den uredigerte, spontant skrevne dagboka til en ung gutt:

Vi river av hverandre klærne og elsker. Intenst. Vi blir enda svettere enn vi var før vi kledde av oss. Vi har ikke «sex», sånn som man har i Norge. Vi elsker. Det er mye finere, og her i Portugal kan man gjøre det uten å føle seg som en pretensiøs idiot. Álvaro er ikke hjemme, så vi kan lage så mye lyd vi vil mens vi nyter hverandre for første gang på en måned. Oppå lakenene.

MAREN:

Å reise til et land hvor folk flest ikke prater engelsk, kan være temmelig krevende. Heldigvis stiller jeg-et som personlig lommeparlør for leseren, og har flere eksempler på dialoger, først skrevet på portugisk, deretter oversatt til norsk. Dette er interessant grep som ikke bare bidrar til å gjøre romanen mer leken og plottet mer «troverdig», men også viser frem kulturforskjeller på en fin, ofte humoristisk måte. Kanskje nettopp på grunn av innslagene av portugisisk, er det fint at Innset har et såpass enkelt og likefrem språk selv. Å lese Lisboa blir dermed litt som å høre en god kamerat fortelle fra reisen sin – eller nesten som å være der med ham.

*

LENA:

Innset har fått meg til å humre og le og til å sette enda mer pris på godt isolerte bygninger når vinteren river i. Jeg har tenkt at han bør ta hele Lisboa med seg til Elina Krantz og spørre om å få innta scenen på Latter (jeg tror nemlig han har en drøm om det) og  jeg har tenkt at han kanskje heller burde skrive filmmanus.

MAREN:

Jeg gledet meg veldig til å dra til Lisboa, og som med de fleste ting man gleder seg veldig til, endte jeg med å oppleve et lite element av skuffelse. Noen ting kunne nok ha blitt gjort bedre, og noen av turens høydepunkter – som morsomme betraktninger og faktaopplysninger fra turens reisehåndbok – ville jeg gjerne hatt mer av. Jeg gleder meg uansett til Innset arrangerer ny tur!
Hva med deg?

LENA:

Innset har uansett fått meg til å sette Lisboa på den milelange lista over steder jeg vil besøke.