Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens
Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2013
Det begynner å bli noen år siden Jørgen + Anne er sant (1984) var favorittboken min, men jeg husker ennå godt hvor skjellsettende det var å lese om en barneforelskelse slik den faktisk kan være – dødsens alvorlig. Etter å ha lest flere av Vigdis Hjorths romaner for voksne i det siste, lurer jeg på hvorfor jeg noen gang lot henne gå. Uten å ha lest Jørgen + Anne er sant på nytt, føles det som om Hjorth på mange måter er den samme forfatteren 30 år senere; vital, empatisk, skarp, nådeløs og lidenskapelig – og med Kierkegaard, Brecht, Ditlevsen og Woolf summende i bakgrunnen. I sin nye essaysamling Frykt og Fare. Essay om diktning og eksistens skriver Vigdis Hjorth blant annet følgende om sin metode:
«Mine læremestre står bak skulderen min og kommenterer, kritiserer, oppmuntrer, og jeg lytter til stemmene deres med respekt og andakt, aldri utlært, alltid elev, av Ditlevsen, Duras, Ekelöf, Brecht med flere.»
Fordelen med å ha (gjen)oppdaget en etablert forfatter er katalogen. For produksjonen er det lite å si på; 29 bøker siden debuten i 1983. Sist ut er altså essaysamlingen fra i fjor høst. Samlingen av tekster, de fleste har vært publisert eller fremført i en eller annen form tidligere, begynner med Vigdis Hjorths første møte med Bertolt Brechts dikting. Tolv år gammel satt hun i salen da Riksteatrets oppsetning av Det gode menneske fra Sezuan gjestet Oslo, med Hjorths egen onkel i en av rollene. I essayet beskriver hun hvordan Brechts eksistensielle tematikk frarøvet henne nattesøvnen og gjorde henne bevisst som samfunnsmenneske. Den gryende Brecht-interessen ble dog ikke så godt mottatt av lærerinnen til unge, lovende Hjorth. Forfatteren var nemlig ansett som en trøblete kommunist og ikke et passende tema for en norskoppgave.
Det er så høyt under taket hos Vigdis Hjorth. Så ubesværet, og samtidig så dønn alvorlig, skriver hun om litterære storheter og filosofer som har hatt en virkning på hennes liv og skrift. Hjorth henvendte seg for eksempel til Søren Kierkegaard da hun fikk en livskrise i september 1990. «Kierkegaard-forståelsen» hun fikk på en flyreise til New York innleder essayet om den danske filosofen:
«Satt på flyet i transatlantisk mørke mellom sovende, leste om spissborgeren som uten å reflektere oppfyller alle krav samfunnet stiller til han, en bevisstløs brikke som fungerer slik maskineriet vil han skal, og jeg forsto fortvilet: Jeg er en spissborger gift med en spissborger, jeg har født tre spissborgerlige barn, jeg må skilles!»
Siden disse forfatterne og filosofene har hatt så stor betydning for henne, kan ikke Hjorth tenke seg annet enn at de ikke kan ha det for andre også, som hun skriver i forordet til samlingen. For det er ikke den moderne tanken på at vi alle er unike, men tvert imot det fellesmenneskelige Hjorth finner trøst i. At vi alle mer eller mindre er underlagt de samme eksistensvilkår. Dette snakket Hjorth også om i en spesialepisode av Bokprogrammet på NRK i fjor.
Det er interessant å se hvordan tema, men også konkrete situasjoner og små anekdoter dukker opp gang på gang i de ulike essayene – på samme måte som i Hjorths romaner. Et knippe situasjoner og grunnlagsspørsmål som ser ut til å prege hele forfatterskapet. Betydningen av repetisjon berører Hjorth også i essayet ”Bedrag eller bidrag?”, som handler om plagiatdebatten fra 2012 der Hjorth ble anklaget for å ha kopiert W. G. Sebald i sin roman Tredje person entall fra 2008. Essayet er et personlig og dyktig begrunnet tilsvar. Som et eksempel bruker Hjorth et dikt av Astrid Hjertenæs Andersen:
”Diktet har fulgt meg siden jeg leste det som ung. Bilder fra det er med i et titalls av mine bøker, så integrert i meg at det bare kommer, like naturlig å bruke som all annen virkelighet.»
Det var snakk om ett avsnitt, som ganske riktig var sterkt inspirert av et avsnitt fra Sebalds roman Austerlitz. Tysklæreren som hadde oppdatet «tyveriet» fikk en helside i Stavanger Aftenblad, hvor hun poserte med armene truende i siden. Tatt på fersken. Debatten som gikk avisspaltene ukene etter gav Hjorth den store skjelven. Hadde hun virkelig grunn til å frykte flere anklager, erstatningskrav, muligens fengsel? Det lille pasasjen fra Sebald var tross alt bare peanøtter i forhold til hva hun hadde rappet tidligere. Hjorth tok en hastetur til Tenerife for å tenke, og retunerte med en lengre kronikk om temaet som ble trykket i Stavanger Aftenblad:
«Tusen tekster knyttet til tematikken på bordet som stillas og stige, sikkerhetsnett og sparringpartnere når jeg står fast. Men visjonen er min, det er mitt som står på spill, mitt dilemma i bunnen, min tamp som brenner, jeg er byggmester, sjef og ansvarlig for struktur, temperatur og tempo, vekslingen mellom tyngde og letthet, humor og alvor, tanke og bilde, slik ingeniøren må ha kunnskap om vannrør og elektriske ledninger for han spikrer det første bord; det er ikke for amatører!»
Tolv år gamle Vigdis Hjorth fikk G minus for sin norskoppgave om Bertolt Brecht. Men kunnskapen, lesningene og formidlingsevnen i Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens står til en M pluss!
Folk kommenterer