Å lese reiselitteratur fra Skandinavia er kanskje litt som at det første du søkte på da streetview i Google Maps ble en greie, var ditt eget hus. At det er ganske vanlig å ha et flyfoto av ditt eget hus inni ditt eget hus, så alle kan se at sånn ser det ut der du er akkurat nå. Det er i hvert fall ganske normalt på bygda. Ikke at det nødvendigvis er galt å fokusere på det nære og kjære, men det er kanskje ikke så eksotisk. Men om jeg ikke har reist så veldig langt geografisk, har jeg i hvert fall reist tilbake i tid.

Letters written in Sweden, Norway and Danmark er skrevet av Mary Wollstonecraft og ble publisert i 1796. Hun er kanskje mest kjent som forfatteren bak Et forsvar for kvinnens rettigheter, eventuelt som moren til Mary Shelley. Jeg leste Oxford World’s Classics utgaven som inneholder interessante tillegg, innledning og fotnoter, men bakpå boken blir den presentert som spennende på en annen måte enn den er.

Bare to uker etter sitt første selvmordsforsøk tar Mary med seg sitt nyfødte barn på en reise til Skandinavia for å finne igjen sølv fra et skip som er sporløst forsvunnet. Dette sølvet tilhører faren til barnet som hun har et turbulent forhold til, hun plages av hans manglende lojalitet, men allikevel drar hun på leting etter sølvet.

Dette er egentlig bare bakgrunnen til historien. Brevene inneholder ikke like mye av det personlige dramaet og fokuserer heller på å beskrive de stedene hun kommer til og menneskene hun møter. Noen ganger er det interessant fordi man får et innblikk i historien, andre ganger er det fordi det er et element av gjenkjennelse. Som for eksempel da hun snakker om hvordan mødrene er mot barna sine. «A mistaken tenderness, however, for their children, makes them, even in summer, load them with flannels; and, having a sort of natural antipathy to cold water.» Jeg ser for meg alle bobledress-barna som knapt greier bevege seg og alle mødrene som forsøker påtvinge barn opptil 30 år en varmere jakke, selv om de ikke er kalde.

Wollstonecraft kombinerer beskrivelsene av samfunnet og det dramatiske landskapet med sine egen politiske og moralske refleksjoner. Hun legger stor vekt på dannelse og kritiserer bygdefolket for å sende spritflaska for ofte rundt bordet bare fordi de ikke har lært seg å konversere. Hun beundrer og inspireres av naturen, hvordan den kan fremprovosere følelser og gi henne rom til å tenke. Hun virker også mange steder positiv til et liv i små samfunn, men legger vekt på en balanse.

«My present journey has given fresh force to my opinion, that no place is so disagreeable and unimproving as a country town. I should like to divide my time between the town and the country; in a lone house, with the business of farming and planting, where my mind would gain strength by solitary musing; and in a metropolis to rub off the rust of thought, and polish the taste which the contemplation of nature had rendered just.»

Å lese eldre tekster kan ofte være vanskelig fordi man ikke har et klart bilde av hvem forfatteren skriver til og hvem forfatteren skriver mot.

«I never, my friend, thought so deeply of the advantages obtained by human industry as since I have been in Norway. The world requires, I see, the hand of man to perfect it; and as this task naturally unfolds the faculties he exercises, it is physically impossible that he should have remained in Rousseau’s golden age of stupidity»

Dette er en kritikk av Rousseau’s forherligelse av en spartansk, maskulin og primitiv kultur. Istedenfor å fokusere på at det er noe frigjørende i det primitive, mener Wollstonecraft heller at det er noe frigjørende i det kultiverte. At både landskap og normer kan utvikles og perfeksjoneres. Å kultivere er med på å fremme moral og jobbe mot noe bedre, som hun tenker står i kontrast til det dyriske og ukultiverte.

Det kan kanskje være overraskende lite kjønnsproblematikk for den moderne leser. Skal ikke dette liksom være en av feminismens mødre? Hos Wollstonecraft er det en type “kvinnekamp” hvor fokuset er et felles mål for menneskeheten, ikke bare å «vinne» over opposisjoner. Jeg fikk det samme inntrykket som da jeg leste Et forsvar for kvinnens rettigheter. Der fokuserer hun mye på hvorfor en absolutt moral også tilsier den samme moralen for menn og kvinner. Det er et annet fokus enn det moderne, hvor man ofte vektlegger at «enkeltmennesket burde få lov til å gjøre det enkeltmennesket har lyst til å gjøre» som det viktigste. Det blir vanskelig å snakke sammen i de tilfellene hvor enkeltmenneskene har lyst til motstridende ting, og kanskje ikke en gang er bevisst på at de snakker om moralske spørsmål. Det resulterer fort i en type relativisme med påfølgende hylekor. Jeg tror mange moderne feminister har mye å lære av Wollstonecraft. 

«How much of the virtue, which appears in the world, is put on for the world! And how little dictated by self respect». Hun søker hele tiden mot en virkelig kjerne som er mer grunnleggende enn det praktiske. Det er ikke bare det som ses eller høres som er viktig. Wollstonecrafts moralske synspunkt står ofte i sterk kontrast til en veldig emosjonell og overfladisk tilknytning til andre mennesker, der varige relasjoner blir vanskelig fordi man ser på andre personer som et redskap til å maksimere egen lykke, og hvor den subjektive opplevelsen av en relasjon veier tyngst. Hvor konsekvensen ofte blir at, gjør de deg ikke lykkelig, kutter du dem ut av livet ditt. Hva om man kan miste evnen til lojalitet, omsorg og selvoppofrelse hvis man aldri utfordrer seg selv til å øve på det?

«Friendship and domestic happiness are continually praised; yet how little is there of either in the world, because it requires more cultivation of mind to keep awake affection, even in our own hearts, than the common run of people suppose.»

I tillegg til moralske spørsmål er Wollstonecraft opptatt av det politiske, hvordan de forskjellige landene er organisert og hva hun tror blir konsekvensene av dette. Hun gjør seg opp meninger om hvordan Norge er og hvordan Sverige er (hun virker forresten veldig negativt innstilt til Danmark) som gjør meg nysgjerrig på å finne ut mer om hvordan Skandinavia var på den tiden i forhold til resten av Europa. Hun snakker en del om husmannsplasser og odelsrett og argumenterer for at det norske systemet gjør at det blir mindre forskjeller blant fattig og rik. Jeg merker at jeg kanskje også burde lest meg opp på den franske revolusjonen og politiske tenkere fra den tiden for å få mest mulig ut av boken, men man kan helt fint lese den uten å måtte gjøre noe forarbeid. Wollstonecraft skriver frem en reise og en historie som lever uavhengig av hva du som leser vet om de historiske faktaene.