En i flokken: Lete- og finne-vers
Britta Teckentrup
Oversatt av Arne Ruste
Omnipax, 2014
Grunnleggende humorteori sier at det overraskende er morsomt. Det kan forklare hvorfor jeg ler høyt av de fine dyrene i En i flokken. Titalls lemurer stirrer deg rett i øynene, og så er det én som skjeler? Jeg har lest dette oppslaget sikkert ti ganger. Jeg ler hver gang, altså.
En i flokken er en vrimlebok der du får konkrete oppgaver fra teksten om å finne spesielle ting på hver side. Det er ingen sammenhengende historie i boken, men på siste side får du se et utvalg dyr og skal finne det ene du så langt ikke har hilst på. Boken er i et deilig format som jeg bare får lyst til å tafse på. Et klassisk eksempel på boken som objekt – et riktig pent trykk på utsiden, som kontrasteres med et glatt klistremerke med tittel.
Illustrasjonene er stilistiske og enkle, og i et vakkert fargespekter. Tidvis minner det veldig om Charley Harpers dyreillustrasjoner. Men Teckentrups stil er nærmere stempelet og mønsteret enn Harper er. Det er lett å se for seg illustrasjonene som bokbind eller tapet, og stilen hennes er også røffere enn Harpers.
Dessverre må jeg si at i denne boken (oversettelsen) har teksten trukket det korteste strået. Se for eksempel lemurdiktet ovenfor – er det bare jeg som forventer bunden verselinje og derfor ikke får rytmen helt til å gå opp? Og hva har det som piper med saken å gjøre – annet enn at det skal rime på striper? Det hjelper selvfølgelig ikke at jeg fant en «akkkurat» i løpet av boken, som gir meg inntrykket av, for å gjenta meg selv, at teksten har fått komme i annen rekke.
Men jeg lever fint med at teksten ikke er helt finslipt. Det er kanskje greit. Det viktigste med rimene er å gi deg et hint om hva du skal lete etter, og det klarer de. Boken i seg selv er fin og innbyr til hyggelig lesing sammen, både barn og voksne. Men jeg ser nok for meg at jeg vil fravike poesien etter bare noen lesninger og heller dikte litt på egen hånd.
Folk kommenterer