I høst bestemte jeg meg for å fokusere litt ekstra på eksistensialisme. Jeg leste The Second Sex av Simone de Beauvoir og The Outsider av Albert Camus. I tillegg til det leste jeg en novelle av Jean-Paul Sartre; Intimacy fra samlingen Intimacy. Jeg likte novellen godt, jeg syntes refleksjonene og formuleringene var rare og spennende. En av mine favorittsetninger var «He loves me, he dosen’t love my bowles, if they showed him my appendix in a glass, he wouldn’t recognise it». Jeg gikk litt bort fra prosjektet mitt og tillot meg selv å lese Gilead av Marilynne Robinson, og jeg fikk endelig somlet meg til å lese Disgrace av J. M. Coetzee, som jeg hadde på pensum da jeg studerte litteratur, men ikke rakk å lese. Da jeg hørte forelesningen om boken virket den bra, men litt emosjonelt slitsom å begi seg ut på akkurat da, så den ble liksom liggende å vente.

Disgrace av J. M. Coetzee

Hovedpersonen i denne romanen ville jeg ha beskrevet som en ganske usympatisk karakter. Måten han beskriver og forholder seg til kvinner på ga meg til tider Donald Trump-assosiasjoner, også på grunn av hva han legger vekt på hos sin egen datter. Han er samtidig ganske naiv og romantiserer Lord Byron. Det kan virke som om han tror han er i et forhold med sin faste prostituerte og blir skuffet når det ikke virker som hun er interessert i ham utenfor «jobb». Til tross for en tematikk som inkluderer seksuelle overgrep, både fra overgriper og offers perspektiv, raseproblematikk og vold, er boken en fryd å lese. Den er elegant, velkomponert og jeg tviler på at du vil finne en overflødig setning noe sted. Den går under overflaten på hva som er godt og ondt på en finurlig måte, og fremstiller verden som komplisert. Samtidig som den legger det i hendene på leseren å dømme hvem som handler rett og galt i de ulike situasjonene, uten å få det til å virke lett. Valgene datteren til hovedpersonen står ovenfor er kanskje spesielt interessant å se på i sammenheng med dette. Jeg likte godt å følge utviklingen til karakterene  og hvordan de ytre hendelsene var med på å påvirke dem. Disgrace er en av de klassikerne som ikke skuffet meg.

The Outsider av Albert Camus oversatt av Joseph Laredo 

Det er kanskje ikke helt presist å beskrive denne boken som et eksistensialistisk verk, den er heller absurd, men har likhetstrekk til og assosieres ofte med den filosofiske retningen. Hovedpersonen er så og si definisjonen av en amoralsk karakter. Meursault følger dit livet tar ham uten å verken ta noen reflekterte valg eller moralske dommer. Han er en betrakter og observatør som forholder seg distansert til både sitt eget følelsesliv og andres. En karakter som bare forholder seg til verden ut fra den han kan se eller ta på, alt annet blir fremstilt som virkelighetsfjernt.

Det er en interessant utforskning av konsekvensene av å forholde seg til en moral hvis man tar bort grunnlaget for den. Meursault tar for eksempel helt avstand fra en virkelighet som inkluderer noe guddommelig. Noe som fører til at de juridiske lovene og de sosiale normene virker helt tilfeldige, de har mistet prinsippene de bygger på. Det er også interessant å se hvordan det påvirker hans personlige forhold og hans syn på kjærlighet og medmenneskelighet.

Noe av det jeg likte best med boken var beskrivelsene av en rettssak hvor det ble lagt større vekt på den tiltaltes personlighet enn forbrytelsen. Scenen minnet meg om Kafka og ga meg litt den samme leseropplevelsen. Med tanke på hvordan Meursault er som person, er det befriende at han er så ærlig og det er gøy å følge konsekvensene av hans opptreden. Det jeg likte aller best var hvordan Camus illustrerte absurditeten i tomme sosiale normer.

Gilead av Marilynne Robinson

Jeg hadde gledet meg til å lese denne boken lenge, jeg fikk den til og med personlig anbefalt av noen jeg trodde var en venn. Jeg har ikke tvilt på et vennskap så mye siden jeg ble overtalt til å lese The Hunger Games. Jeg hørte den på lydbok på jobb uten noe annet alternativ, det var umulig å unnslippe. Det eneste jeg kan si er at den var litt mer underholdene enn åtte timer med stillhet.

I hvert fall. Gilead endte opp med å være en stor skuffelse. Egentlig er jeg sikkert for emosjonelt tilknyttet boken til å greie og komme med en informativ anmeldelse. Jeg har mest lyst til å skrive overdramatiske ting som «jeg ga den av min tid og hva fikk jeg tilbake?!». Men jeg vil likevel forsøke å formidle mitt inntrykk av boken.

Boken er et langt brev fra en døende far til sin sønn. Noe som kan gå begge veier. Det kan være en vakker historie om livets viktighet og de interessante refleksjonene en person gjør ved livets slutt. Hovedpersonen er prest, noe som av en eller annen grunn gjorde at jeg tenkte at boken kom til å ha litt mer dybde enn den hadde. Dessuten gjorde det at jeg forventet en mer metafysisk vinkling. Hvorfor skulle man ellers velge en lærd, religiøs person å skrive om? Jeg fikk ikke det jeg forventet meg. Nå skal det sies at jeg bare leste halvparten av boken og det kan hende andre halvpart er utrolig mye bedre enn første, men jeg tror ikke det. Det var noe ved skrivestilen jeg virkelig ikke likte. Jeg kjedet meg ihjel samtidig som jeg oppfattet boken som så full av klisjeer at jeg fikk lyst til å gråte, men ikke av de grunnene Robinson sikkert hadde i tankene. Og da det viste seg at den prekenen denne presten var mest fornøyd med i hele sitt liv, handlet om hvordan 1. verdenskrig egentlig var en straff fra Gud, holdt jeg ikke ut lengre. Ikke overraskende var denne teologiske holdningen dårlig begrunnet. Jeg hadde forventet reflektert visdom, jeg fikk uengasjerende historier om livet til en kjedelig og litt ureflektert mann som ikke var veldig flink til å skrive brev.

The Second Sex av Simone de Beauvoir oversatt av Constance Borde og Sheila Malovany-Chevallier

Hvilken oversettelse man velger av denne boken er ganske viktig, for da den først ble oversatt til engelsk valgte de å kutte ut deler av boken. Jeg har ikke mye kunnskap når det kommer til eksistensialisme og jeg har ikke lest boken på en måte hvor jeg skal vurdere om innholdet er sant eller ikke, bra eller ikke filosofisk sett. Men det var både en spennende og interessant leseropplevelse for det. Ikke la dere skremme av statusen denne boken har, for meg var dette en «page turner».

Boken er delt opp i flere deler, del en fokuserer på fakta og myter, og del to legger vekt på opplevelse og erfaring. Noe av det jeg likte best med boken var hennes litterære anaylser. Hun tar for seg forskjellige forfattere og kommer med lange feministiske analyser av deres forfatterskap og snakker om hvilket kvinnesyn deres verk fremmer. Det er interessant å se hvordan hun argumenterer for ulike kvinnesyn/menneskesyn i litteraturen, hennes refleksjoner rundt dette og hvordan hun gjør dette relevant for samfunnet. I tillegg til at man blir forført av det vakre språket og skrivestilen hennes til å tenkte at ja, dette stemmer nok.

Hun skriver mye om psykoanalyse og til tider er dette hysterisk morsomt. Hun trekker frem utallige eksempler på historier og folk som bare virker fullstendig crazy, blant annet: «pleasure woman derives from coitus is supposed to come from the fact that she symbolically castrates the male and appropriates his sex organ». Dette gir boken kanskje mer underholdningsverdi enn det som nødvendigvis var intensjonen. Det er også komisk (og til tider ganske tragisk) hvor hun gjengir ekstreme uttalelsene om kvinner, hva kvinnens natur er og hvordan kvinner burde være.

Beauvoir deler også historier til enkeltmennesker som gir boken en nesten skjønnlitterær dimensjon. De personlige erfaringene med mensen, psykisk sykdom og hvordan man forholdt seg til sex og kjønn, gjør at man noen ganger glemmer at man leser et filosofisk verk og heller lar seg rive med i historiene. Noe jeg kanskje synes var spesielt interessant var at hun mange steder hadde utdrag fra dagboken til Leo Tolstojs kone Sofia. Beauvoir bygger nærmest opp en samling anekdoter som skal «si noe om samfunnet», noe som for meg virker ganske synsete. Samtidig er det nyttig å høre om disse forskjellige skjebnene, som noen ganger også setter igang refleksjoner rundt eget liv eller måter å forstå virkeligheten på.