The Illustrated Man
Ray Bradbury
1951, 256 sider,
Doubleday & Company
Science fiction novellen kan ofte eksemplifisere det beste med både novellen som medium og science fiction som sjanger. En novelle er fantastisk for å fortelle en kort historie om en enkelt hendelse eller konsept, og science fiction kan gi opphav til en nærmest uendelig mengde med innfallsvinkler i slike tilfeller. En sci-fi novellesamling er dermed neste garantert å være svært variert og spennende, og «The Illustrated Man» er en av de virkelige definerende samlingene innen sjangeren. Det er derfor litt trist at den nå viser seg å være ganske utdatert på mange måter, noe som generelt plager Ray Bradburys forfatterskap etter min mening.
I The Illustrated Man knyttes de urelaterte novellene sammen via ideen om omreisende karnivalsarbeider som har tatoveringer som viser fremtiden over hele kroppen. Når natten kommer, beveger disse tatoveringene seg og forteller historier. Dette er en helt grei måte å binde sammen fortellingene på, men det hele føles litt unødvendig og påtatt. Heldigvis er det ikke en stor del av boken, og nevnes sjelden etter innledningen.
The Veldt er en av de første novellene i boken, og også en av de bedre. Fortellingen handler om farene ved å overlate viktige deler av livet til teknologi, i dette tilfellet barnepass. Om man har tilgang til en helt virkelighetstro simulator som kan generere opplevelser og miljø for barna i deres eget lekerom, kan det kanskje være fristende å overlate dem til seg selv, den tro at barn er uskyldige, uselviske og godhjertede når de leker…
Kaleidoscope er en kritikerrost novelle om hva som skjer med mannskapet i et romskip når en ulykke slenger dem ut i forskjellige retninger i rommet. Siden rommet mangler friksjon vil de fortsette i konstant fart til de treffer noe med et gravitasjonsfelt, men de har fortsatt radiokontakt med hverandre. Jeg kan ikke slutte meg til rosen denne novellen ofte får, den er full av klisjer og faller til psykoanalyse av noen ganske kjedelige 50-talls menn. Dette er et generelt problem med samlingen, etter min mening.
I The Long Rain har en gruppe astronauter krasjet på en planet der det regner konstant, og de blir drevet til vanvidd og selvmord av den konstante dryppingen. Det hadde vært en flott novelle om tilpasning til nye miljøer, hadde ikke Bradbury gjort tabben med å navngi planeten Venus, og dermed ødelegge all innlevelse man kan ha i novellen.
Forfatteren tar likevel ideen videre i No Particular Night or Morning, hvor en mann på en lang reise i rommet begynner å få kraftig eksistensiell angst fordi han er så isolert fra resten av menneskeheten og planeten han kom fra. Det er på ingen måte en ny ide, men Bradbury mestrer denne typen psykologisk dekonstruksjon svært godt.
Resten av novellene varierer i stor grad i kvalitet og tema. Vi møter et ektepar som flykter inn i fortiden for å unnslippe en grusom krig, en hel verdens fatalistiske møte med undergangen og et tidlig utkast til det som skal bli Bradburys mesterverk, Farhenheit 451. En ting som likevel går som en rød tråd gjennom dem alle er Bradburys uten tvil kreative skrivekunst og en uforståelig uvilje til å gi slipp på 50-tallets moral og kultur.
Som mange science ficiton forfattere fra denne tidsepoken greier ikke Bradbury å løserive sine fremtidsvisjoner fra datidens normer. Ideene for store teknologiske nyvinninger og sosio-økonomiske endringer er der, men han tar ikke høyde for hva slags påvirkning slike endringer vil ha på kultur og samfunn mennesker i mellom. Han flytter 50-tallets familiestruktur og andre kulturelle normer direkte inn i en fremtid som har gjennomgått rivende utviklinger. Det kan fungere i visse tilfeller, men som oftest virker det hele håpløst anakronistisk.
Når han i tillegg tillegger planetene i vårt eget solsystem egenskaper de opplagt ikke har, faller mange av fortellingene på sin egen urimelighet. Det siste kan tilgis ut fra vitenskapelige misforståelser, men mangelen på noen som helst samfunnsutvikling svekker novellene kraftig både som sciene ficiton og som samtidsmetaforer. Selv hevder han i forordet at han ønsker og utforske den menneskelige psyke i mange forskjellige omgivelser. Dette oppnår han delvis, men bare på bekostning av at samfunnet utenfor hovedpersonene forblir stagnert. Derfor fungerer de novellene som handler nærmest bare om hovedpersonens psykologiske tilstand godt. Resten er dessverre ikke lenger spesielt relevante.
Ray Bradbury er halvt svensk, har en stjerne på Hollywoods Walk of Fame og er over 90. Han har skrevet Fahrenheit 451, en roman som alle bør lese, og Something Wicked This Way Comes, som gav meg mareritt. Han har produsert en gigantisk mengde noveller og var tungt involvert i The Twilight Zone på 60-tallet. Han kan uten tvil regnes som en av de mest innflytelsesrike science fiction forfatterne under sjangerens storhetstid.
Her er en uforglemmelig hyllest til «The greatest scifi writer in history».
Selv mener jeg at Bradbury har blitt forbigått av flere forfattere siden hans storhetstid, så dette er kanskje å gå litt langt.
Dessuten er mannen over 90, så jeg er ikke sikker på at alt utstyret fungerer som det skal.
Men det er uten tvil en uforglemmelig hyllest.