I disse valgdager har Bokmerker en politisk uke. I dag, politisk ideologi fra science fiction sjangeren:

The Dispossessed – an ambiguous utopia
Ursula K. Le Guin
1974, 341 sider
Harper and Row

Anarkismen som politisk idé har et ufortjent dårlig rykte og er ofte fullstendig misforstått, mest fordi den per definisjon må stå utenfor det politiske system. I disse valgtider er det likevel riktig å sette søkelyset på min favoritt av alle politiske retninger, forfektet av en av tidenes største science fiction-forfattere. Hun har skrevet en roman som blant annet omhandler anarki i praksis, og som faktisk ofte er på pensum når politiske retninger tas opp på universiteter verden over:

Odonianism is anarchism. Not the bomb-in-the-pocket stuff, which is terrorism, whatever name it tries to dignify itself with, not the social Darwinist economic ‘libertarianism’ of the far right, but anarchism as pre- figured in early Taoist thought, and expounded by Shelley and Kropotkin, Goldman and Goodman. Anarchism’s principal target is the authoritarian state (capitalist or socialist); its principal moral-practical theme is cooperation (solidarity, mutual aid). It is the most idealistic, and to me the most interesting, of all political theories.

– Ursula K. Le Guin

I The Dispossessed – An ambigious utopia følger vi Shevek, en genial fysiker fra planeten Anarres. På grunn av sine geniale teorier har han blitt invitert til å besøke naboplaneten Urras som en gjest og forsker, men han støter raskt på problemer. Samfunnet på Anarres er nemlig grunnlagt av anarkister (odonoister) fra Urras. Et par generasjoner før boken starter, kvittet nasjonene på Urras seg med en gryende revolusjon ved å rett og slett sende alle idealistene i anarkistbevegelsen til den beboelige naboplaneten, der de så kunne lage sitt eget samfunn.

Ideen var at samfunnet deres raskt ville kollapse og de ville trygle om å få komme tilbake, men det var ikke tilfellet. I stedet bygget anarkistene på Anarres et samfunn uten hierarki, med et eget språk og en egen samfunnsstruktur bygget på samarbeid og arbeidsdeling.

Kontrasten til de ultrakapitalistiske (eller kommunistiske) og patriarkalske samfunnene på Urras er gigantisk, ikke bare i samfunnsoppbygning men i tenke og væremåte. Språk og kultur former hvordan mennesker tenker om seg selv om andre, og LeGuin illustrer dette i en del fantastiske kontraster gjennom boken. «Those who build walls are their own prisoners. I’m going to go fulfil my proper function in the social organism. I’m going to go and unbuild walls.»

Et av forfatterens sjakktrekk i The Dispossessed er at hun varierer tid og rom mellom hvert kapittel, slik at vi noen ganger følger Shevek på Urras, og ellers følger ham mens han vokser opp i det Anarriske samfunnet. Kontrastene er store, og LeGuin legger ikke skjul på fordelene og ulempene med begge systemer.

Kapitlene på Anarres er ofte mer opptatt av å utforske det anarkistiske samfunnet og problemene de møter på den relativt golde og ugjestmilde planeten. Kapitlene satt på Urras er mer opptatt av å vise Sheveks oppdagelse, vantro og mangel på forståelse av ”eiersamfunnet” han møter på Urras, et virkemiddel LeGuin også bruker i The Left Hand of Darkness. Dette gir boken både en spennende handling når Shevek prøver å nøste opp motivene bak invitasjonen til å besøke Urras, men selv er jeg mer interessert i samfunnet på Anarres og hvordan det fungerer fra oppdragelse til organisering av samarbeid og dugnad som gjennomsyrer samfunnet.

Det er dermed ikke sagt at samfunnet på Anarres er perfekt, Le Guin legger ikke skjul på problemene som kan oppstå når et samfunn er bygget opp for å unngå ledelse. Individuelle ønsker og drømmer blir noen ganger ignorert til fordel for fellesskapet, genier som Shevek kan ha problemer med å få frihet til å fordype seg i sitt fagfelt når arbeidsplasseringer noen ganger bringer dem langt vekk fra universitetet.

Farene med byråkrati og sentralisering, og tapet av idealismen som drev samfunnet fremover er stadige problemer under Sheveks oppvekst, og det gjør han ivring etter å finne noe nytt på Urras. Likevel er det ingen tvil om at Urras mange nasjoner og samfunn, laget av LeGuin som en mer ekstrem versjon av Jordas nasjoner rund 1970, har lite å tilby annet enn frihet til å sulte i gatene eller sitte innlåst i et bur som en del av det «siviliserte samfunn». LeGuin skjuler ikke hovedpersonens forakt for et samfunnssystem som har tilgang til enorme ressurser og likevel ikke greier å lage noe som minner om et rettferdig samfunn.

Selv om The Dispossessed er en roman, og har en spennende og interessant handling, er den også et forsøk på å beskrive et samfunn basert på fundamentalt forskjellige verdier enn våre. Ursula Le Guin mener at å oppnå et slikt samfunn bare er mulig med en fullstendig endring av språk og verdier vi lærer fra barnsben av, en komplett tabula rasa. Ideer som eiendomsrett og individet over felleskapet er ikke genetisk innprentet, men læres gjennom språk og oppdragelse, og et samfunn som ikke drives av «kreativ» ødeleggelse er mulig om man arbeider for det.

A child free from the guilt of ownership and the burden of economic competition will grow up with the will to do what needs doing and the capacity for joy in doing it. It is useless work that darkens the heart. The delight of the nursing mother, of the scholar, of the successful hunter, of the good cook, of the skilful maker, of anyone doing needed work and doing it well, – this durable joy is perhaps the deepest source of human affection and of sociality as a whole.

Politiske budskap i science fiction er faktisk en svært vanlig, det er lettere å formidle slike budskap gjennom bøker satt i fremtiden og på fremmede planeter uten å tråkke noen på tærne for mye. Jeg har snakket om noen tidligere; Stranger in a Strange Land er et eksempel fra motsatt side av det politiske spektret fra Le Guin, det kan ikke være tvil om at The Diamond Age av Stephenson er konservativ i sitt budskap, og Consider Phlebas har ganske mye å si både om liberalisme, sosialisme og relgiøse fanatikere. Mye å lese på for de som trenger litt politisk lesestoff i disse valgdager, med andre ord. Bare ikke les Orson Scott Cards blogg, mannen er ravende gal.