Sandkings
George R. R. Martin
1979, Omni
Halloween nærmer seg, og derfor er en liten grøsser tingen. Mange tenker på grøssere nesten som en egen sjanger, men skumle elementer kan lett blandes inn i selv de mest dagligdagse handlinger. Dagens laserkanon handler om syntesen av science fiction og grøssere, og er skrevet av en forfatter som er kjent for å fnyse av sjangerkonvensjoner.
Sandkings er en kort roman eller lang novelle. Svakheten ved slik er at den mangler novellens kompakte fortellerkunst og romanens mulighet til dype karakterstudier. Men nettopp grøsseren passer bra til slike mellomting, fordi den holder leseren ute av balanse lengst mulig og aldri slutter der man tror.
Simon Kress er en rik, bortskjemt og ufordragelig playboy. Han samler på eksotiske og farlige kjæledyr fra fjerne planeter, som han så bruker som attraksjoner på sine beryktede fester/orgier. I begynnelsen av fortellingen er han gått lei av sine nåværende kjæledyr, og håper å finne noe nytt og spennende for å holde omgangskretsen sin i ånde. Han kommer over den nyåpnede forretningen Wo & Shade, og bestemmer seg for å se hva de kan tilby ham.
Etter å ha forkastet mer konvensjonelle tilbud blir han vist et terrarium med noen merkelige vesener til forveksling lik maur. Disse er de titulære sandkongene, og Kress blir med en gang betatt av mikrosamfunnet som vesenene bygger i terrariet. Dessverre følger ikke Kress spesielt godt med når Wo forklarer ham hvordan han skal behandle de små, men uten tvil intelligente skapningene han kjøper. Han er alt for opptatt med å tenke ut hvordan han skal bruke dem til å imponere vennene sine og få mest mulig sadistisk moro ut av de nye kjæledyrene.
Dette er opptakten til noe som kanskje er den mest «grøssende» fortellingen jeg har lest. Hvis du ikke er spesielt glad i insekter er Sandkings en utfordring, og på et tidspunkt måtte jeg gå og ta en dusj. Fortellingen er delvis forutsigbar, men Martin er en kløpper på å vri på det opplagte slik at leseren likevel blir overrasket. Det som først virker som Gremlins, viser seg snart å være mer Frankenstein, og fortellingen er ikke avhengig av at hovedpersonen er dum eller uvitende, bare at han er selvopptatt.
Sandkings er "filmet" i Tv-serien "The Outer Limits"
Simon Kress er en interessant hovedperson, både fordi han er en skikkelig drittsekk og fordi man får sympati for ham selv om de fleste problemene han pådrar seg er selvforskyldte. Forfatteren bruker vår avsky for det ekle og fremmede til å skape sympati for en mann som i de fleste andre bøker ville vært antagonisten. Leseren føler frykt når Kress er truet, men likevel føle avsky for mange av hans forferdelige handlinger. Det er rett og slett litt av et kunststykke å få dette til. Ikke rart at Sandkings vant både Hugo- og Nebulaprisen i 1979.
Sandkings handler i bunn og grunn om respekt for alt levende, uansett hvor uunselig og umenneskelig det kan se ut. Konsekvensene ved å ignorere empati for vesener vi anser som underlegne kan være katastrofale. Slik er Sandkings, som mye annen grøsserlitteratur, en moralsk fabel der mennesket selv pådrar seg sine problemer. Vi er ikke klare for interaksjon med vesener som sandkongene, for vi er ikke i stand til å mestre vår egen frykt og avsky for det fremmede og uforståelige.
George R. R. Martin er blitt kalt den amerikanske Tolkien, og er mest kjent for A Song of Ice and Fire, en rett og slett fantastisk bokserie som revolusjonerte fantasisjangeren på 90-tallet. Før det skrev han en rekke mer sci-fi rettede noveller og romaner, mange av dem kan finnes i samlingen Dreamsongs fra 2003. Han har skrevet en rekke noveller i Sandkings ånd, de beste ville jeg si er Meathouse Man, A Song for Lya, The Monkey Treatment og den mer ”filosofiske” And Seven Times, Never Kill Man.
Trackback/Tilbaketråkk