Light
M.John Harrison,
418 sider, Bantam Dell
2002

Det finnes visse «litterater» som liker å påpeke at 90% av science fiction er relativt dårlige saker. Men, som Sturgeons lov så vakkert påpeker: 90% av alt er relativt dårlige saker. Det er de resterende 10% som bestemmer om noe er verdt å bruke tid på. Hvis jeg noen gang skulle introdusere selverklærte kritikere til science fiction som en seriøs sjanger, ville Light trolig vært et av mine første valg av de ti prosentene. Boken er et komplekst, delvis samtids- og karakterstudium med akkurat nok litterære ambisjoner til at det går deg litt på nervene. Hiv inn litt kvantemekanikk, en seriemorder og et par hundre mer eller mindre obskure referanser til andre verk og/eller rockemusikk, så har du en bok som sender deg ned i dypet av sjangerlitteratur.

Boken følger tre hovedpersoner, som først virker adskilt i både tid og rom. Michael Kearney er en fysiker i 1999. Han er også en seriemorder, og en mann som føler seg forfulgt av et vesen han kaller ”The Shander”, som han er overbevist har noe med forskningen Kearney utfører på kvantefysisk usikkerhet. Han er ikke akkurat en veldig stabil eller sympatisk kar, men ganske fasinerende.

Katt på omslaget er et kvalitetstegn

Den andre hovedpersonen er Seria Mau Strand, en ung kvinne som kombinerer karrierene leiemorder, pirat og romskip i det tjuefemte århundre. Som 13 åring ble hun fusjonert med et romskip og kan ikke lenger skille mellom seg selv om skipet. Seria er kanskje den merkeligste hovedpersonen, og Harrison er flink til å få henne til å virke virkelig umennesklig og likevel ikke uforståelig.

Den siste hovedpersonen er Ed Chianese, en gambler, eventyrer og generell kjeltring. Han lever i samme tid som Seria, men i en helt annen virkelighet. Eds fortelling minner mer om cyberpunk enn noe annet, og har sterke undertoner av Harrisons tidligere Virconium bøker og Gibsons Neuromancer. Dessverre er det den minst interessante delen av boka, for man kan lett føle at man har lest dette før.
Med såpass vidt forskjellige fortellinger og personer i same bok, kan Light noen ganger virke som tre romaner i ett. En er en krimroman, den andre er en romopera og den tredje en hardkokt cyberpunk thriller. Dette er, som så mye annet i denne boka, en illusjon. Det blir etter hvert klart at Kearneys fantasifostre er knyttet tett opp mot handlingen som foregår 400 år senere, og at de kvantefysiske effektene han jobber med er bakgrunnen for mye av teknologien i Ed og Serias tid. Samtidig dukker det stadig opp personer med navn som er anagrammer for Shander, vesenet som forfølger Kearney og driver ham til seriemord og andre desperate handlinger. Konsekvensene av disse handlingene forplanter seg i tid og rom på uante måter, og ser også ut til å være knyttet til et den såkalte Kefahuchi-trakten, et uforklarlig fenomen i rom og tid.

It was the stangest dream Ed had ever had

Light kan leses som kun en underholdningsroman, men den er ikke akkurat lettlest. Man får mye mer ut av den om man tar sin tid, og tenker ting igjennom. Det kan for eksempel være morsomt å lese litt om Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og lysfysikk mellom hvert kapitel. Dette er både bokas største styrke og svakhet. Tolkningspotensialet er det nok av her, men Harrison kan også leses som lettere snobbete. Noen ganger virker det som om han med vilje skriver nærmest uforståelig, kun for å vise hvor flink han er til å flette inn referanser og ”heve seg over sjangeren”. Da er han nesten like ufordragelig som James Joyce, selv om han aldri når Ulysses nivå av blærete selvhøytidlighet. Heldigvis redder han seg inn tilslutt, og ender opp med en bok som balanserer hårfint på linjen mellom kunstferdig og uleselig.

Light vant James Tiptree Jr. prisen (for utforskelse av kjønnsforståelse i science fiction) i 2002. M.John Harrison er mest kjent for denne boka og Virconium-romanene om en teknologisk sivilisasjon som kollapser til noe som kan minne om en fantasiverden, komplett med genmanipulerte kvasi-mennesker og kraftproduserende ”magiske” slott. Han satt sitt preg på britisk og internasjonal science fiction i over 3 tiår, og skrev en delvis oppfølger til Light i 2008, Nova Swing. Den har jeg ikke lest.