Langt mellom skattene

Marit Kaldhol

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź

Roman

Samlaget, 2014

 

Å gå på loppemarked er ikke en sport for de utålmodige. Du vet at skattene ligger der på lur, men du må bare gidde å pløye deg gjennom for å finne disse. Ikke nødvendigvis direkte skrot, men hvis du er som meg, så har du allerede så mange ting stående rundt omkring. Derfor er det bare de helt spesielle tingene som får bli med meg hjem, ting jeg blir spontant betatt av og ikke klarer å glemme med det første. Å lese Det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź av Marit Kaldhol er litt som å gå på loppemarked. Det finnes språkskatter der, det er bare litt langt mellom dem.

 

Der Kaldhols forrige, Darwins sporvar, som jeg leste og likte her, tar for seg det vanskelige forholdet mellom mor og datter, handler Det skulle vere sol om det like vanskelige forholdet mellom to søstre. Et forhold som ble ekstra vanskelig etter at moren deres døde. Den rusmisbrukende storesøsteren som ikke lar høre fra seg på flere uker, som kommer hjem ruset og kollapser på sofaen og som forsvinner sporløst neste dag. Den bekymrede lillesøsteren som dropper forelesninger og tar på seg omsorgsrollen, som alltid står der med døren åpen og maten klar, som venter forgjeves, som gir sjanse på sjanse, som skuffes igjen og igjen. Fortellingen er kjent materiale, både fra litteraturen og ikke minst fra livet selv.

 

Stilla kom nærare, ho la seg inntil meg. Pakka inn kroppen min. Etter kvart opna pusten seg. Bronkiane, lungeblæreane, cellene i ansiktshuda utvida seg og tok imot. Stilla fylte cellene sine hulrom, fanga meg frå innsida, heldt meg fast.

 

Det kan virke som at forfatteren har funnet sin form i møtet mellom prosa og poesi. Romanen er skrevet på varierende verseform med kortere episoder løst satt sammen. Der Darwins sporvar besto av to alternerende stemmer, er Det skulle vere sol satt sammen av en rekke tilbakeblikk. Barndomsminner med snølykter, kakao, lange somre med svømmetrening på stranda, jul med gule kjoler og kvite tøysko. Inne i mellom er det små glimt av den traumatiske hendelsen som endret alt. En av romanens styrker er at den ikke røper hele historien med det samme, men gir små drypp fordelt utover, noe som bidrar til å holde på leserens nysgjerrighet. Dette fortellertekniske grepet gir en autentisitet til historia, det er jo nettopp slik erindrings- og bearbeidelsesprosessen oppleves. Samtidig skaper de stadige skiftene i tid uklarhet, for eksempel når det gjelder alderen til de to søstrene, som gjør det vanskelig å se for seg situasjonen eller leve seg helt inn i den.

 

Eit menneske er på veg ut av det store bygget. Glasflatene sender lyset sine skarpe knivar mot meg. Presise kast. Kroppen min er blinken. Eit punkt på halsen der huda er tynnast. Pusten min. Svingdøra blir ikkje borte. Ei stund forsvinn ho i mørket. Så ut og kaste knivar. Igjen og igjen. Eg blir ikkje kvitt henne, kjem ikkje unna. Berre mørket gir pausar, gir gløymsla si korte kvile.

 

Til tider er det poetisk, abstrahert og vakkert. Noen bilder er både treffende og overraskende på samme tid. ”Mørket var skjørt, eg stolte ikkje på det” eller ”et innestengt dyr bak ribbeina” er bilder som gjør inntrykk, som en vakker brun kjeramikkskål kan treffe meg på et loppermarked. Dessverre kommer disse litt for sjeldent og jeg faller i lesekoma (en ferdighet eller kanskje heller uvane jeg har utviklet etter flere års litteraturstudium), der jeg pløyer meg gjennom uten å bli noe videre berørt. Kaldhol bruker en rekke naturbilder, særlig fuglene som er til stede allerede fra første setning. Samtidig er disse verken særlig sterke eller tilfører så mye til fortellingen (i motsetning til for eksempel Ravatns Fugletribunalet, der fuglene bidrar til den sterke underliggende uroen i boken).

 

Eg veit at ikke alle fuglar kjem tilbake

At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa.

Eller ikkje har vilje nok.

Likevel trur er at dei lengtar heim.

 

Sitatet over er et eksempel som for meg blir sentimentalt og banalt. Jeg får rett og slett ikke følelsen av at det er noe som står på spill. Det er ikke våget noe. Stort sett. Bare i noen få avsnitt har jeg følelsen av at forfatteren har skrevet seg inn i ubehaget, og dette ubehaget kan jeg som leser føle på. Jeg skrev om Darwins Sporvar at jeg savnet flere av de abstrakte, løsrevede og billedsterke passasjene. Disse er dessverre enda mindre presente i Det skulle vere sol. For det er ikke det at boken er dårlig. Men vi har allerede så mange setninger, ord og vendinger som hoper seg opp og støver ned at vi godt kan få være litt kresne med hva vi tar med oss hjem.