Jeg er så heldig å være arvelig belastet hva gjelder krimlitteratur. Ja, det gjelder selvsagt mange andre ting også, men de kan vi snakke om en annen gang.
Hos oss leser vi altså krim, ikke bare til påske, men året rundt. Det er få ting som engasjerer meg mer enn en riktig god krimbok. Kanskje er det nysgjerrigheten som driver meg. Det går i alle fall unna i svingene når mysteriet griper meg og vitebegjæret blir for stort. Nå som jeg er blitt (hrm) voksen, ser jeg imidlertid mange spennende moment også på det samfunnskritiske nivået. Og jeg forstår hvordan forfatterne leker med psykologiske aspekt i jakten på å forstå det abnorme og unormale.
Så hva leser man da, i påsken? Enten du må i bokhandel eller får den glede av å børste støv av klassikerne fra bakerst i hyllen, finnes det hauger av bøker i sjangeren. La oss starte med de gode, gamle. Olaf Bull, vår kjære venn og dikter, skrev én krimbok, nemlig Mitt navn er Knoph. Jeg kan ikke røpe så mye mer enn at plottet er klassisk og språket er flott
Morderen fra mørket er skrevet av Stein Riverton. Her er gåten sentral, og Norge smaker på sitt første umulige mysterium. Kanskje hakket bedre enn Bull, men begge bøkene er fine som innledning til den norske krimtradisjonen. Riverton skrev også Jernvognen, for noen kjent fra Radioteaterets lørdagssendinger av krimhørespill (som også er en del av min barndom). Denne boken har et poeng som Agatha Christie benyttet i en av sine romaner: The murder of Mr. Ackroyd.
Ønsker man å gå helt tilbake til den spede begynnelse, kan jeg fortelle at det er Mordet på maskinbygger Roolfsen av Maurits Hansen som regnes som den første norske krimbok, utgitt så tidlig som i 1839.
Robert Wilson er i vinden for tiden. Kanskje noen ikke kjenner til denne britiske forfatteren som bor i og skriver fra Sevilla i Spania. Han skrev den første romanen om inspektør Javier Falcón – Et lite drap i Lisboa i 2001. Senere har han skrevet 4 romaner til om den samme hovedpersonen, som går inn i rekken av politimenn med litt broket bakgrunn. Han har selvsagt også en del hemmeligheter i bagasjen, som blir avslørt litt etter litt i bøkene. Wilson har selv uttalt at Blodets bånd (nettopp oversatt til norsk) er den siste om Falcón. Han ville slutte å skrive om ham mens politiinspektøren fremdeles har en del hemmeligheter igjen. Wilsons bøker er alle elegant oppbygget, intrigen er troverdig og han har god innsikt i psykologi og historie.
For å fokusere litt på damene, må vi nok utenfor Skandinavia. Damenes detektivbyrå er skrevet av Alexander McCall Smith og foregår i Botswana. Disse bøkene er nå filmet og går på BBC, kanskje de blir vist på NRK neste påske. Ellers er Sue Grafton for tiden kommet til T i sin krimlitterære fremstilling av alfabetet. Jeg har bare dumpet innom tilfeldige bokstaver, og det er vel strengt tatt snakk om billig underholdning. Man vet hva man får, men det kan være fint når man ligger på sofaen i påsken og hviler hjernecellene.
Dette er riktig nok bare et lite utvalg av alt som rører seg i jungelen av kriminalromaner. Flere anmeldelser og gode tips følger! De som vil teste egne kunnskaper om norsk krim kan prøve seg her.
Folk kommenterer