Knausgård i Bibelen

Karl Ove Knausgård

«Hjelpemann på Bibelen» fra tekstsamlinga Sjelens Amerika

Oktober, 2013

Preget som jeg er av å være på utveksling i USA for øyeblikket, ser jeg for meg hvordan dette innlegget ville begynt dersom det hadde vært en amerikansk film. Kameraet ville zoomet inn på min karakter, helt opp i ansiktet, og hun (jeg?) ville sparket det hele i gang med å hviske ”I have a confession to make”. Rent dramaturgisk burde jeg vente til slutten med å fortelle hva denne mørke hemmeligheten min er. Men nei. Dere skal få høre det nå. Snart. For altså, litt flaut er det jo, når jeg skriver for en litteraturblogg,  å innrømme at jeg frem til helt nylig IKKE HADDE LEST EN ENESTE SETNING KNAUSGÅRD (og et gisp går gjennom salen)! Flere av de andre i redaksjonen her har selvsagt lest og også delvis skrevet om Knausgård tidligere. Du kan for eksempel lese dette innlegget som Tora skrev om essayet «Det monofone mennesket» fra samme tekstsamling. 

Jeg innrømmer det lett, hele denne trend-greia som lå som et tykt lag over navnet hans en god stund gjorde at jeg holdt meg unna. Siden jeg i tillegg bodde utenlands i store deler av den heftigste Min Kamp-tiden, hadde jeg heller ikke direkte tilgang til en norsk utgave. Sjansen er vel derfor til stede for at denne Knausgård-anmeldelsen vil skille seg ut. Her trekkes ingen paralleller til verken Min Kamp eller andre verk, ingen kommentarer på hvordan eks- kona eller ungene eller alkoholen er fremstilt i essayene sammenlignet med virkeligheten eller den mediefremstilte virkeligheten.

Jeg har valgt å ta for meg ett av de 18 essayene i denne samlingen.
En ny innrømmelse; den første teksten jeg helt bevisste valgte å lese var «Den brune halen», et essay om bæsj. Er det mulig å skrive reflektert og litterært om avføring uten at det blir kleint eller vulgært? Ja. Knausgård kan. Det som derimot fascinerte meg enda mer, var den tematiske motpolen «Hjelpemann på Bibelen». Plot? Jo, Karl Ove Knausgård blir spurt om å jobbe med en revisjon, en ny oversettelse av Det gamle testamentet.

Hvis noen hadde fortalt meg som syttenårig gymnasiast at i Kristiansand, glødende ateist, glødende antikristen, at jeg om bare tyve år skulle være like glødende opptatt av spørsmål som var knyttet til Bibelen og oversettelsen av den, ville jeg nok ha tenkt at jeg forrådte meg selv. At jeg hadde gått i den fellen så mange middelaldrende mennesker går i, å overgi idealene og leve pragmatisk og falskt fordi det, når alt kommer til alt, er det enkleste. Åh, hva hadde hendt, var jeg blitt lurt? Svak?

Vår mann skrider til verket og går i gang med den ærefulle og utfordrende  jobben. Han er naturligvis ikke alene om oppgaven, men likevel, dette er heftige saker. Og selv når Knausgård beskriver følelsen av virkelig ikke å strekke til, følelsen av å ha tatt seg vann langt over ørene, er det med innslag av vakre bilder.

Jeg hadde ikke følt meg lenger unna et språk og en kultur siden jeg begynte på litteraturvitenskap grunnfag tyve år tidligere. Begrepene var fremmede, problemstillingene ukjente, referanserammen ulik alle andre jeg hadde tilgang til. Jeg fikk et glimt av den hebraiske grunnteksten, det så ut som små busker og kratt på en sandslette, jeg kunne like gjerne forsøke å oversette regndråpene på vinduet i den andre enden av rommet.

Knausgårds veloverveide bruk av detalj er noe av det som virkelig fascinerer meg. Ved å sammenligne det umulige i forståelsen av den hebraiske skriften, ikke bare med det å forstå regndråper, men også at regndråpene befinner seg på motsatt side av rommet; det forsterker bildet av hvor uoppnåelig denne oppgaven virker for ham. Denne oppmerksomheten mot detaljer for å gi leseren et fullgodt bilde av situasjoner, mennesker, steder, tanker og konsepter han beskriver, er noe av det som virkelig gir essayene hans sitt særpreg.

Selv hadde jeg en periode i livet hvor jeg leste mye i Bibelen. Det er mange vakre tekster der, og man kan jo ikke annet enn å være nysgjerrig på hva som egentlig står i denne boka som er med å forme livet til så uendelig mange mennesker verden over, også i dag. Knausgård henter frem mange eksempler fra Bibelen hvor han belyser kompleksiteten i det å jobbe med et slikt materiale. Han sammenligner den norske oversettelsen med den svenske, med den danske, ser på hvordan man har ordlagt seg i de ulike norske utgavene, vi får høre om ulike oversettelsesteknikker, avgjørelsene om bruk av konjunksjoner, imperativ, setningsledd, tegnsetting, adjektiv, kort fortalt de tusenvis av valgene man må ta i en slik prosess. Og enten man er språkentusiast mot toppen av lingvistikkskalaen eller ikke, blir denne teksten en slags metatekst om språk og hvordan alle valg en forfatter tar gjennom en tekst vil påvirke leserens tolkning. En helt banal observasjon fra min side, såklart, men med dette essayet evner Knausgård å frelse meg på ny når det gjelder språk og språkenes vidunderlige, nerdete detaljrike verden.

Når man venter helt til 2014 med å lese Knausgård, har det unektelig bygget seg opp en og annen skyhøy forventning. Type Galdhøpiggen. Ofte er det jo slik at de virkelig store navnene innen all slags kultur (altså de som blir hyllet for det de gjør og ikke blir store navn fordi de twerker seg opp mot julenissen) gjerne har blitt hyllet, kjent og er mye omtalt nettopp fordi de har noe å bringe til bordet. And that is absolutely the case with Mr. Knausgård, som de ville sagt her i USA. At tekstsamlinga har Amerika i tittelen mens jeg er i USA er så obvious at jeg ikke helt vet om jeg skal nevne det eller ikke. Og bare så det er sagt så er Sjelens Amerika smekkfull av gode tekster, denne ene valgte jeg kun av rent pragmatiske grunner. I tillegg til at jeg nå planlegger å lete fram en bibel mens jeg er her borte, er jeg også blitt Knausgårdianer/bitt av Knaus-basillen/hekta på Knaus, og har nå kastet meg over Min Kamp 1. Noe sa meg nemlig at det kunne være lurt å bruke plass på Knausgård i kofferten denne gangen.