Svar på brev frå Helga
Bergsveinn Birgisson
Oversetter: Johannes Gjerdåker
Pelikanen Norsk Forlag, 2012
Denne boka håper jeg de fleste fikk med seg da den utkom. Jeg følte i hvert fall at den var overalt, og vel fortjent fant jeg ut da jeg endelig leste den. En liten perle fra det relativt nyoppstartede forlaget Pelikanen som hittil har hovedfokus på oversatte bøker. En samfunnstjeneste, spør dere meg. Tenk på alle de vakre bøkene vi ikke får lest, fordi vi ikke kan språket. Jeg vet ikke med dere, men islandsk er i hvert fall ikke noe jeg ville kunne stavet meg gjennom, enda så likt det kanskje er vårt morsmål.
Svar på brev frå Helga er nettopp det tittelen tilsier, et langt brev til Helga, en av kvinnene i vår hovedpersons liv. Han er sauebonde på Island, blitt en gammel mann nå, og i brevet han skriver til Helga så altfor lenge etter at hennes brev nådde ham fra Reykjavik, får vi et innblikk i deres relasjon, hans forhold til sin kone, til sitt arbeid og ikke minst til stedet der han har valgt å bo – og bli.
I starten virker den nynorske språkdrakten litt vanskelig, men du kommer fort inn i det. Og å, så vakkert det er. Denne boka kunne ikke vært oversatt til bokmål. Se bare her:
Ja, kanskje har eg levt med kjærleiken og ikkje imot. Kjærleiken er ikkje berre byromantikk om å finna ei eller anna einaste rette som skal fylla mannssjela så over all måte og renna jamt og trutt som frå ei slags eviggangspumpe. Kjærleiken er óg i dette livet som eg har levt her i bygda. Og då eg valde dette livet og fylgde det, og ikkje sytte over det, då lærde eg at mannen må stå ved avgjerda si, stella godt med henne og ikkje vika frå henne, det er det eigenlege i kjærleieken. Her under Ljosavallalid vært eg nøydd til å vera. Eg hadde ikkje noko val.
Noe av det som grep meg mest med denne lille brevromanen er refleksjonene til vår hovedperson, hans tanker om å bli eldre, om de som har blitt eldre og gått bort rundt ham, om det han sitter igjen med nå som livet nærmer seg slutten. Det er ting å angre på, ting han absolutt ikke angrer på og refleksjoner rundt hva som gjør at han angrer og ikke. Naturskildringene og arbeidsskildringene er så vare og nedpå, samtidig som de i sin enkelthet griper tak i noe i meg og holder fast. Ikke visste jeg at en av de vakreste bøkene jeg skulle lese i 2013 skulle handle om en gammel manns tanker rundt livet, døden, traktorer og sin elskerinne og det livet de aldri fikk sammen.
Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i enn draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymer, på nokon måte merke til dette?
Tenk litt på det. Det har jeg gjort siden jeg lukka boka.
Folk kommenterer