At virkeligheten ikke er noen Hollywood-romanse vet den ungarske forfatteren og modernisten Péter Esterházy. Han vet også at virkeligheten er så mye mer spennende. Romanen En kvinne (utgitt på norsk i 1996) tegner et bilde av den usannsynlige, absurde, selvmotsigende og latterlige kjærligheten. Men boken er samtidig en hyllest til alt det unike og enestående ved den. For til tross for flaue dater, ugjengjeldte følelser, skitten oppvask, hår i dusjen, misforståelser og tretthet har et hvert kjærlighetsforhold alltid særegenheter som er verdt en utforskning. Her er ingen poetiske, høyttravende betraktninger av den store, evige, altovervinnende kjærligheten, bare en rekke gode observasjoner av mer eller mindre vellykkede forsøk på kjærlighet.
Det finnes en kvinne. Hun hater meg. Hun elsker meg, hun elsket meg, en hel ettermiddag. Uttrykk som pule liker jeg ikke, bolle enda mindre, knulle liker jeg, men det liker ikke teksten, for å bruke en vits: det støter den fra hverandre. På den annen side vil jeg ikke gå så langt som å si – om enn i kursiv – vi gjorde det. Det ville vært til å spy av.
En kvinne er en studie av kvinnen i 97 korte kapitler. Boken består med andre ord ikke av noen hel og sammenhengende historie, men en rekke språklige og narrative forsøk. Boken kan leses som en kjærlighetserklæring til kvinnen, til alle kvinnene han har møtt, sett, beundret, elsket, ligget med, drømt om, fotfulgt, gått fra, blitt forlatt av, blitt hatet av, blitt elsket av. Det vil si, det forblir åpent for tolkning om det handler om forskjellige kvinner, eller om det dreier seg om ulike fasetter, perspektiver og blikk på én kvinne. Og gjennom disse svært divergerende beskrivelsene av kvinnen trer samtidig et minst like heterogent bilde av den beskrivende mannen fram. For mer enn et portrett av kvinnen, er En kvinne en fremstilling av den mellommenneskelige relasjonen som et kjærlighetsforhold er.
Hvert kapittel begynner med setningen ”Det finnes en kvinne” etterfulgt av enten ”Hun elsker meg” eller ”Hun hater meg”. Man skulle tro at dette fort ble statisk, formelaktig og kjedelig, men En kvinne er derimot faktisk en svært dynamisk og leken bok. For hvert kapittel utvikles det forventede scenarioet i en ny og uventet retning. Slik åpner boken opp for nye sider ved kjærlighet og hat, og forholdet mellom disse som ikke nødvendigvis er like motstridende som man skulle tro. Alle fragmentene er tvetydige og åpne for tolkning, som gjør at det aldri blir banalt. Det gjelder også de småabsurde scenarioene som boken er krydret med. Esterházy skriver med et stort overskudd og letthet. Han beveger seg utenfor klisjeene og står ikke tilbake for å nevne kalde føtter i senga, sprukne negler og dårlig ånde. Samtidig gjør han dette med en leken og kjærlig hengivenhet. Slik er En kvinne, selv i de mest surrealistiske scenarioer, en svært gjenkjennelig fremstilling av et forsøk på å elske noen.
Det finnes en kvinne. H. h. m. Når jeg ser henne må jeg puste dypt inn. Om formiddagen blir jeg til og med svimmel. Nervøs. Nervøsiteten får meg til å gjespe. Det smitter over på henne. Der står vi, hun med sin stillhet, sin klokhet, sin naturlige vennlighet, med sine forsiktige bevegelser, sin hensynsfullhet, sin blyghet, renhet, ufordervethet, med sin stille uskyld, og jeg står der med jeg vet ikke hva, jeg er tom, hun fyller meg også, med sin stillhet, sin klokhet, sin naturlige vennlighet, med sine forsiktige bevegelser, sine struttende bryster, med sitt dun, sin hensynsfullhet, blygheten, renheten, ufordervetheten, med lårenes dirring, die uventede plumpe ankler, med sin hvite uskyld, der står vi og gjesper oss sanseløse.
Som en del andre mannlige forfattere har også Esterházy en tendens til stadig å vende tilbake til varme, våte underliv og akkurat disse redundante beskrivelsene kunne jeg fint klart meg uten. Likevel består boken i det store og det hele ikke av beskrivelser av kvinnen fra et mannlig-erotiserende perspektiv. For Esterházys kvinner er verken kyske Beatricer eller seksualiserte objekter. De er mangesidige, menneskelige og fascinerende kvinner. Kvinner med egen vilje og egen seksualitet, med humørsvingninger, skavanker og kanskje først og fremst sterke personligheter.
Folk kommenterer