Sommeren jeg fylte 18 år var Harry Potter-eventyret over for min del. Jeg leste ut Harry Potter and the Deathly Hallows mellom Førde og Asker, og plutselig var det hele over. Min følgesvenn fra da jeg var rundt 10 ble tilslutt voksen, og det var skikkelig vemodig. Heldigvis fortsatte J.K. Rowling å gi ut små historier gjennom hjemmesiden, så jeg fikk beholde Harry Potter litt til.

I 2011 ble Pottermore lansert i samarbeid med Sony, og forventningene mine var skyhøye. Ikke at jeg helt forsto hva det var, men Rowling lovet flere historier om personene i Potter-universet. Det skulle være interaktivt, så det skulle bli akkurat som å gå rundt gatene i Hogsmeade og sitte i et av klasserommene i Hogwarts. En slags forlengelse av Rowlings gamle side, men morsommere.

Det var her jeg falt av lasset. Jeg hadde blitt 22, og for gammel til å sitte å spille meg frem til nytt stoff. Men jeg hadde så lyst til å få flere svar! Løsningen ble å halvhjertet klikke på alt jeg så på jakt etter nytt stoff, uten å være særlig interessert. Sakte gikk det opp for meg at lidenskapen rundt Harry Potter ikke var like sterk lenger. Jeg hadde blitt voksen. Ikke misforstå: jeg elsker fortsatt bøkene. Jeg trenger bare ikke alt det andre like sterkt som jeg en gang gjorde.

Jeg skulle ønske at Rowling heller kunne utgi det myteomspunnede leksikonet hun og fansene har snakket om i mange år. Leksikonet skulle inneholde bakgrunnsinformasjon om alt og alle i Harry Potter-universet, men det kom aldri. Sannsynligheten at det skal komme etter Pottermore er liten, og jeg kjenner at jeg blir trist av tanken. Harry Potter er rett og slett ikke det samme på nett som det var i bøkene. Det er bare Rowling som kan skape den magien, ikke spillutviklere fra Sony.

Både Harry og jeg har blitt voksne. Det er vemodig. Men jeg vil alltid ha bøkene,  og jeg vil alltid kunne lukke øyene og kjenne på følelsen av å lese historiene for første gang. Jeg vil alltid huske forventningene mine til nye bøker kom ut. Jeg har bare blitt for gammel for Pottermore.