Katastroferoman med hjerte

Miraklenes tid
Karen Thompson Walker
(Originalens tittel: Age of miracles)
Schibsted forlag, 2012

Det var vanskelig å forstå at det var en gang i dette landet – og det for ikke så lenge siden heller – da det hvert år ble trykket tykke almanakker, som i tillegg til andre fakta listet opp det nøyaktige klokketidspunktet for hver eneste soloppgang og hver eneste solnedgang et helt år i forveien. Da vi mistet den faste rytmen, mistet vi også noe annet – en felles tro på at det var enkelte ting vi kunne stole på.

Jeg har en soft spot for fortellinger om å være 11-12 år gammel, om den første forelskelsen, om hvor vanskelig det er å være midt mellom barn og voksen, alt som skjer som forvirrer og fortviler, samtidig som dette også ofte er stedet der de fineste fortellingene befinner seg. Under klumpen i halsen banker hjertet mitt, og med det – gjenkjennelsen og empatien min. Miraklenes tid er en utrolig vakker og rørende fortelling om en ung jentes tidlige tenår og familien hennes – og om det som kanskje blir jordas undergang. Oppbremsingen er betegnelsen de gir fenomenet boken handler om, jorda snurrer saktere og saktere og dette får katastrofale følger, døgnet blir lenger og lenger, en dag er ikke lenger en dag, sola står opp og går fortsatt ned, men ikke lenger når den skal.

Vi levde under en ny tyngdekraft – for subtil til at hjernen oppfattet den, men menneskekroppen var allerede i dens makt. I ukene som fulgte, mens dagene fortsatte å ekspandere, oppdaget quarterbacker at fotballene ikke fløy like langt som de hadde gjort før. Baseballspillere slo ikke like lange baller som tidligere, og jeg opplevde at det ble vanskeligere og vanskeligere å sparke en fotball over fotballbanen. Flygere måtte lære seg å fly på nytt. Alt falt raskere til jorden.

I tillegg til å være en troverdig og gjenkjennelig historie om å være forvirra, ensom og nesten tenåring, så er jo dette også en katastroferoman som tar pulsen på frykten i mennesker. Det begynner i det lille, vi får vite om tida rett etter at menneskene har fått vite hva som skjer – at jorda snurrer saktere. De vet ikke hva det vil si i begynnelsen, men følgene blir etterhvert katastrofale. Døgnene blir lengre, sola er plutselig oppe i et døgn, i to, og natta varer tilsvarende lenge, med alt det bringer med seg av ekstrem hete og tørke, og påfølgende kulde. Tyngdekraften påvirkes og mennesker jorda rundt blir syke, fugler faller fra himmelen, trær dør av for lite sollys. Og samtidig går livet videre.

Jeg gikk bort til Gabby, men det var ingen hjemme. I stedet satt jeg bare alene på trappen vår en stund og så på de store, hvite skyene som gled østover på himmelen. Det var omtrent på det tidspunktet Seth noen ganger hadde pianotime hos Sylvia, og jeg tenkte at han kanskje var der inne. Jeg lyttet etter lyden av pianoet, men hørte ingenting.

Vår hovedperson er 11, snart 12, hun er forelska i Seth Moreno som ikke vet hvem hun er, foreldrene hennes krangler når de ikke tror hun kan høre dem, hennes beste venninne flytter, hverdagen – som er vanskelig nok i tenårene, snus opp ned av jordas endring. Jeg mener at styrken i boka ligger i at de som leter etter en sci-fi-roman får det med en bonushistorie om å være ung på kjøpet, mens vi som leter etter fine oppvekstromaner får det, med en skikkelig spennende sci-fi-vri på kjøpet. Jeg elsket denne boka, jeg leste med gåsehud og tårer i øynene, men jeg så samtidig at den til tider var hakket for sentimental og noen ganger for vakker, hvis det gir mening.

En gang ble en fotballtrening avlyst da en million marihøner landet på banen samtidig. Også skjønnheten, når det blir for mye av den, blir nifs.

Jeg slukte allikevel historien om familien på tre der det ulmer en skilsmisse og utroskap bak vinduene i det lille huset de bor i, jeg slukte historien om gutten med skateboardet som endelig kanskje snakker til deg på bussholdeplassen, om hemmeligheter og å snike seg ut midt på natta, om en verden som sakte kanskje er på vei under uten at vi vet hvorfor, og uten at vi kan gjøre noe med det, mens livet går videre allikevel, mens man venter på det man ikke vet hva er. Dette er en debutroman med mye hjerte og nerve, og selv om jeg både kan forstå folk som synes det blir for mye og noen ganger så selv at her kunne ting vært gjort bedre, strammere, annerledes, så er det en av de mest rørende bøkene jeg har lest – og jeg gråt så jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg de siste sidene, jeg kjenner jeg fortsatt får en klump i halsen når jeg tenker på dem. Skal du bare lese én bok om den første forelskelsen i sommer, så bør du velge denne. Hadde jeg jobba i bokhandel fremdeles, så hadde jeg prakka den på samtlige kunder hver dag. Samme hvem du er, vi har alle vært 11 en gang og Walker har klart å fange noe ekte om de følelsene man har i den perioden av livet i boka si. Jeg gleder meg til å lese den igjen.