Marie Kleve i Dagbladet kommenterer hvordan man skal låne vekk e-bøker. For kommer noen til å kjøpe bøker hvis du bare kan låne den fra biblioteket uten ventetid, uten å lete den frem i hyllene og uten å bevege deg ut av huset?
Jeg må nå innrømme at jeg ELSKER bibliotekenes ventetid på bøker. Jepp, jeg blir jo litt sprø av å måtte vente i fire måneder på boken jeg har lyst til å lese, men samtidig skaper ventetiden en veldig følelse av samhold. Bharfot har ligget tre uker foran meg på de siste tre Knausgård-bøkene, og jeg innrømmer at jeg blir sånn «Åh, les, bli ferdig, jeg gleder meg sånn, hva synes du?»
Å endelig få hentemeldingen fra biblioteket… Jeg sjekker MappaMi manisk. Woho, nå har de sendt Nede i himmelen fra Råholt! Woho, nå er det en eller annen dust som har gitt opp å vente i Knausgård-kø! Woho, nå har de innbundet De ukuelige optimisters klubb for utlån! (Jeg får alltid gode tips fra Oversetterblogg!)
Det er nesten som å fremkalle film i gamle dager. Man leverte inn, man ventet, og endelig fikk man de 24 bildene utlevert. Dette gjør meg vel til en nostalgiker. Jeg elsker å vente. Å vente på publiseringen av nye Harry Potter-bøker gjorde meg helt ekstatisk, det samme har skjedd med lesingen av Min kamp, jeg går helt i spinn av tanken på at bok 6 kan bli utsatt. Det er som å pelle på en skorpe. Det gjør sykt vondt. Men så gjør det veldig godt samtidig. Jeg har faktisk sittet og samlet fortsettelser i mormors Hjemmet og Norsk Ukeblad. Føljetonger, ass! Det er jo mye morsommere å lese bøker på den måten, når vi alle må ta pauser på de samme stedene! Jeg skulle levd på 1800-tallet og lesst Charles Dickens og Harriet Becker Stowe på den tiden.
Så nå leser jeg endelig Nede i himmelen. Men jeg innrømmer at det var fantastisk at G for Georg fantes som e-bok slik at jeg kunne lese den umiddelbart etter at jeg hadde lest ut Skyskrapersommer klokken 22 en lørdag kveld. Jeg er vel både 1800-talls og 2000-talls, gitt.
Trackback/Tilbaketråkk