Hva kan vårkatalogen gi DEG?

I et samfunn som krever effektivitet, tar boklesning for mye tid. Lesingen burde bidra til å skape verdier, i form av smalltalktemaer til nettverksbyggning, og da er bredde å foretrekke framfor dybde.

Hvor mange ganger har du gitt inntrykk av å ha lest en bok, kun basert på omtale, i en intellektuell samtale? Husket en formulering fra en anmeldelse, parafrasert den overbevisende, og elegant unngått det stikkende spørsmålet: Har du lest den? Med det etterfølgende: Den MÅ du lese! (underforstått, den burde du ha lest allerede).

Forlagenes kataloger kan gi rask uttelling slik at du virker mer belest og oppdatert enn du er, men er Aschehougs verdt å lese?

Norsk og folkelig
Et år jeg gikk på flere bokslipp funderte jeg litt på hvilken personlighet de forskjellige forlagene hadde, og jeg kom vel til at Aschehoug er det nærmeste et forlag kan komme å være NORGE. På godt og vondt. Et tilsynelatende mangfold innen sjangre og antall utgivelser, men samtidig trygt, godt og kjedelig. Denne vårkatalogen er intet unntak.

Vårkataloger er selvsagt PR-materiale mer enn noe annet. Katalogen er lang, med hele 88 sider (kun skarve 15 sider kortere enn høstkatalogen), men du må ikke lese alt. Etter side 71 er det kun faktabøker, og bortsett fra Julie M. Brodtkorbs bok Bare en kvinne? akter jeg ikke å plukke med meg noe derfra. Men er du kake- og slankematfan er det selvsagt mer å hente etter det også.

Katalogen starter frisk med debutanter, noe som kan sees som en avveining mellom børs og katedral, ettersom nyhetsverdien kanskje helst ligger hos de etablerte forfatterne, men sånn gjør de det hos Aschehoug, og fint er det. Disse tre debutantene kan trenge all den oppmerksomheten de kan få. En krim, en samling med prosa og dikt (Hvalfall) og en bygderoman i Syden. Sistnevnte har taglinen ” SÅR, HUMORISTISK OG PARODISK OM FEM SKAKKJØRTE INDIVIDER” og underpunkt ”En uflidd fortelling om å prøve og finne sin plass i tilværelsen” gjør at jeg tenker at dette er så norsk som en debutroman kan bli. (Debutant: Jan P. Solberg- Señor Stig).

Salgsbulliter
La oss stoppe litt. Underpunkter? Ja, katalogredaksjonen syns det er kult å summere opp hvorfor du skal lese bøkene med små bulletpoints. Eksempler fra katalogen:

•Dystre familiehemmeligheter kommer fram i lyset
•Plott og historiekunnskaper sjarmerer og overbeviser
•Forfatterens to første bøker om førstebetjent Halvor Heming er solgt til utlandet

. Store forventninger til tredje bok.
• God forteller med smidig og rytmisk språk.
• Skriver gjenkjennelig om småbyer og bygdesamfunn på Østlandet.
Osv.

Tenker du at dette er sakset fra konsulentuttalelsene? Det gjør i alle fall jeg, og er litt usikker på hvor lurt det er. Det blir fort klisjeer og salgsargumenter som skal føre til at forlaget utgir boka, ikke at folk skal få lyst å lese den. Det er kanskje en smakssak.

Hva med bøkene da?
Byr Aschehoug på stjerner? Gjengangere som Unni Lindell og Tom Egeland, og Arto Paasilinna på oversattavdelinga spriter opp, samt Jostein Gaarder på barnebok, men ingen av dem virker spesielt morsomme, mer folkekjære. I god norsk ånd med andre ord.

Jeg skal ikke være helt useriøs, de mest interessante bøkene Aschehoug byr på er etter min mening:
FRANK SCHÄTZING: Grensen (litt sånn science thriller fra forfatteren av Svermen)
ANNIE RIIS: En som het En (dikt, sykt fin tittel)
SIGMUND JENSEN: Taushetens tårn (sivilisasjonskritisk roman om USA skrevet av en nordmann, om det dette er bra skal jeg trekke tilbake ALLE fordommer)
LARS HAGA RAAVAND: Hvalfall (dikt og prosa med hvalskjellett som reisverk (!))

(OBS! Utvalget er ikke basert på forventet kvalitet, men på hvor gøy det høres ut.)

Stilkarakter?

Flott med skyggeeffekter? Eller?

La oss snakke design, for ALT i dagens samfunn handler jo om ting er pent og stilig. Selv gladlaksene i Vagant investerer mye i å få de viktige tankene sine pakket veldig pent inn så vi skal ha lyst å lese dem. Aschehoug satser i alle fall ikke på noe trendsegment, men mer folkelig design. Boktitlene har en slående skyggeeffekt, mer kult på krim enn diktsamlinger, men ikke spesielt minimalistisk, rent eller enkelt, som jeg jo har skjønt er det kule.

Mye som skjer...

Debutantfugl?

Alle sidene har mange ”designelementer”, om man kan kalle det det. På sett og vis er det ærlig, «vi er et folkelig forlag, for trivelige mennesker som sannsynligvis bruker comic sans på jobbmailene sine». På en annen side, dersom vi har en egen side for å annonsere at nå kommer de tre debutantene trenger vi kanskje ikke en stygg blå oval som minner oss på at det er debutanter. Men de grafisk designerne bak dette er ikke helt tapt bak en vogn, de har jo tross alt funnet et fint gjennomgangsbildetema til katalogen, fugler!
Er det kleint? Ja litt. Jeg lurer på om hver kategori har en fugl som symboliserer temaet. Hva er en typisk debutantfugl? En av fuglene må være en bokfink, ellers henger ikke verden sammen. I fjor brukte for øvrig forlaget bare duse blå tittelsider, så kanskje er det bedre med fugler. Et av de nye designgrepene av året, siden det ellers er mye likt som i høst.

Hot or not?
Alt i alt, elsk eller hat? Jeg gir det følgende kulepunkt:

• ikke nok spennende bøker til å forsvare det estetiske vakuumet du utsetter deg selv for
• kan gi noen smalltalkstartere som hvilken fugl du identifiserer deg med
• begynte å vurdere hvorvidt Djevelkysset en en typisk Unni Lindell-tittel
• Jevnt over, helt ok