Anette S. Garpestad har i det siste påpekt at menn leser bøker av menn, mens kvinner leser både menn og kvinner, med utgangspunkt i DNs spalte «På nattbordet». Hvorfor er det slik, spør hun, at menn nesten bare leser menn og kvinner leser bøker av både kvinner og menn? Hashtagen #MennSomLeserKvinner viser at dette ikke stemmer helt – men la meg fortelle deg om da jeg var en #JenteSomLeserMenn.

På barneskolen var jeg ei biblioteksjente som slukte hyllemeter etter hyllemeter. Skolebiblioteket ble låst opp spesielt for meg. Det gikk unna i en rasende fart, og lite har festet seg. Da jeg begynte på ungdomskolen, bestemte jeg meg for å prøve å lese klassikere. Det var for ille at jeg som leste så mye, ikke leste gode nok bøker.  I norsktimene lærte vi at mannlige forfattere skrev om universelle temaer, mens kvinner skrev om «kvinnetemaer». Kvinnene vi ble fortalt skrev om hvor vanskelig det var å være kvinne, om undertrykking eller å lengte etter drømmeprinsen. Whatevs, tenkte jeg og leste blant annet Ibsen, Shakespeare, Gaarder og Nordahl Grieg. Fint å slippe sånne fjasedamer, tenkte jeg. Fint å lese bøker av menn som forstår verden, og som er opptatt av andre ting enn seg selv. Dette er veldig provoserende lesning, er det ikke? Hold deg fast, for det blir verre.

Konsekvensene av boikotten var at måten jeg tenkte om verden bare ble påvirket av menn. Kvinner spilte ofte andrefiolin i bøkene mine, og ble fremstilt som hysteriske, og noen ganger direkte skyldige i den mannlige hoverpersonens lidelser. Det smittet over til meg, uten at jeg helt forsto det da. Jeg nikket gjenkjennende til blogger Rebecca Woolf da hun skrev om sitt eget problematiske forhold til andre kvinner:

Girls suck, I thought. Girls are nothing but trouble. I suck, I thought. I am nothing but trouble.

Det som ble begynnelsen på mitt eget oppgjør med hva jeg leste, var Erlend Loes Tatt av kvinnen. Da jeg var 16 hadde jeg en kvinnelig norsklærer som var opptatt at likestillingen hadde gått for langt, og denne gangen var Loe hennes sannhetsvitne. I hennes analyse skyldte hun hovedpersonens fall på kvinnen. Kvinner suger. Det blir bare bråk med kvinner. Da bråvåknet jeg. Var jeg egentlig så ille? Jeg var jo ikke det.

Heldigvis byttet jeg fra almenn til IB, som er en engelskspråklig linje på videregående. Engelsklæreren vår introduserte oss for morsomme og flinke kvinnelige forfattere. Jeg ble tvunget til å innse at kvinner også kunne skrive gode og viktige bøker. Det var ingen fjasedamer i miss Calverts klasserom. Flannery O’Connor og Alice Walker var i samme selskap som Shakespeare og Hemingway. Stor litteratur er stor litteratur, uansett om forfatteren er en mann eller kvinne. Hun snakket om hvordan kvinner som gjorde opprør mot samfunnet ble kalt hysteriske og slik spilt ut på sidelinjen. Om at mennene i litteraturen kunne skylde på seg hvis de falt. Om at kvinner også forstår verden. Jeg visste jo egentlig alt dette, men jeg trengte at noen sa det i klartekst.

Etter det åpnet det seg en helt ny verden. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av! For første gang på lenge lot jeg meg ikke begrense av hvilket kjønn forfatterene hadde, og jeg begynte også å føle meg friere. Jeg synes synd på menn som bare oppgir at de leser andre menn. Tenk på alt de går glipp av! De er også med å opprettholde forestillingen om at det bare er menn som har noe viktig å si. At det bare er menn som kan si noe om hvordan det er å være menneske. At kvinner bare skriver om mensen og drømmeprinsen som kanskje aldri kommer. Så kjære menn som bare leser menn, dere må skjerpe dere. Dere skuffer oss alle. Men mest av alt kommer dere til å bli skuffet over dere selv når dere endelig leser noe av en kvinne. Da håper jeg dere ringer DN med en gang, og spør om et nytt intervju.