We are become pals! er tumblr-prosjektet til forfatter Joey Comeau (kjent fra blant annet A softer world) og illustratør Jess Fink. Det er en historie i bloggform, og hittil har 11 kapitler/tekster blitt sluppet. Det er ikke en tegneserie, og det er ikke en roman, men det er korte historier som tilsammen gir oss fortellingen om to jenter, deres vennskap, deres interesser og hverdag.
Det begynner med historien om hvordan de møtte hverandre, begge utkledd som FBI-agenter på Halloween, og siden om hvordan de utvikler seg sammen, deler interesser og fantasier, drømmer og planer. De er interesserte i seriemordere, forskere og UFOer, og de går siste året på high school. Min favorittpost hittil er Chapter 8 der de får lov til å bli med opp i en luftballong helt tilfeldig en tidlig morgen i parken.It was wonderful. There was a flame thrower in the basket, pointed up into the balloon. When the operator pulled a lever, giant flame spewed upward with a roar, and the balloon lifted skyward. When it reached the end of the rope, they were almost twenty stories high. They could see the harbour, and the bridge. Nobody spoke for a long time. It was early morning, and the air was still cool, and they were flying.
“I got accepted to MIT,” Jane said, after a few minutes. “In their physics program.”
Neither said anything else. Helen didn’t know what to say. The silence stretched on and on. They just looked out over the city until the balloon operator cleared his throat.
“I should take you back down now,” he said.
Det blir spennende å følge We are become pals! fremover, for jeg synes Comeau utvikler historien sin godt. Alle kapitlene er ikke like gode, men det er hele tiden noe der, noe som får meg til å ville vite mer, noe som får meg til å glede meg til neste. Det er enkelt og noen ganger klisjéfylt, men samtidig er det noe autentisk over det som gleder meg. Illustrasjonene til Fink er enkle, men stilige og hvis Comeau fortsetter å dyrke de sære trekkene til Jane og Helen, så har bloggen i hvert fall fått én trofast og begeistret følger.
Damn you, Linn!
Jeg skulle jo poste om denne…
Ja ja, jeg overlever vel.
Kapittel 8 er mitt favoritt og, særlig siden Janes kommentar introduserer melankoli i et kapitell som til da hadde vært veldig positivt og lekent. Særlig i lys av hva som skjer med Helen i kapitell 10 og 11…
Og tittelen på serien er jo bare fantastisk, særlig med undertittelen Destroyers of Worlds, tatt rett ut av Oppenheimers berømte sitat som han kanskje har eller ikke har tatt fra Bhagavad-Gita.
Oh noes – sorry at jeg stole your thunder. Skal aldri skje igjen. Tror jeg. :)
Men ja, dette lover skikkelig godt, jeg er fan!