Lost at sea
Bryan Lee O’Malley
160 sider, 2003
Oni Press
Smiling is something other people do
Raleigh har hatt en kjip sommer, et perfekt punktum for 4 triste år på videregående skole. Hun er på vei hjem fra ferie hos faren i California og hun kjører bil med folk hun ikke kjenner, til tross for at hun har gått på skole med dem i 4 år. Det hele er ganske pinlig, og hennes egen feil, for hun er tragisk forlegen og sky, og har ikke egentlig snakket med noen på skolen om hun kunne unngå det. Og som om ikke det var nok, har hun mistet sjelen sin. Trolig til en katt.
Lost at sea er en relativt kort tegneserieroman av mannen bak den delvis absurd, delvis eminente Scott Pilgrim serien. Som Scott Pilgrim er Lost at sea et klart eksempel på magisk realisme. I hovedsak er handlingen en realtistisk fortelling om en gjeng ungdommer på hjemreise, men med jevne mellomrom putter O’Malley inn fantastiske elementer som kan være ekte, eller kanskje bare en del av hovedpersonen Raleighs tankespinn.
Det som gjør Lost at sea spesiell er følelsen man får av å være i Raleighs hode. Store deler av historien er en lang biltur, og den gir leseren følelsen av å være på en lang biltur. Følelsen av å stirre ut av et vindu og bare la tankene flyte er noe jeg er ganske kjent med, og det blir en egen stemning i boka i de sidene der Raleigh bare lener hodet mot bilruta og siden fylles med hennes tankestrøm. Dette er den delen av boka jeg liker best.
Raleigh er i det hele tatt en karakter jeg liker godt. Hun er introvert, og i første halvdel av boka sier hun kanskje 3 ord til sine tre reisekamerater Stephanie, Dave og Ian. Introverte hovedpersoner kan ofte fremstå som selvsentrerte eller kjedelige i bøker, men her synes jeg O’Malley får frem poenget at Raleigh ikke sier så mye mest fordi hun ikke føler trangen til å snakke, ikke fordi hun ikke liker reisekameratene. Raleigh er derimot ensom, og ettersom reisen pågår og de kjører seg vil blir hun tvunget til å åpne mer opp og muligens slippe andre inn.
Raleigh filosoferer en del over hvorfor hun ikke har venner, og forbinder det med at hun ikke har en sjel. Den førenevnte katten har stålet den. Dette konseptet er noe O’Malley leker seg med i tegneserien, og gir han muligheten til å introdusere fantastiske elementer i historien. Det blir aldri sagt at dette er noe mer enn Raleighs fantasier, men de bidrar til hennes (etter hvert svært forstålige) eksistensielle krise. Vi finner etter hvert ut hvorfor Raleigh er i California, hvorfor hun er i en bil med folk hun bare så vidt kjenner. Raleigh bruker bilturen til å reflektere over hvem hun er, og oppnår en god dose selvinnsikt tilslutt. Heldigvis er det nok av avbrudd i disse grubleriene, så vi får også med oss en god dose sengehopping, luguber fast-food og en merkverdig mengde klengete katter.
Lost at sea kan ikke beskyldes for å ha en overveldende mengde handling, det skjer generelt lite på 160 sider. Dette er i og for seg ikke et problem, men man får inntrykk av at forfatteren tror han har skrevet et dypere verk enn det Lost at sea egentlig er. O’Malleys tegnestil er heller ikke direkte egnet til denne typen alvorlige fortellinger, det hele blir fort seende litt tullete ut i hans kvasi-manga strek. Dette er ikke store problemer i og for seg, og med tanke på at Scott Pilgrim serien etter hvert ble litt for spastisk og surrealistisk for meg er det på mange måter tilfredsstillende å lese en mer jordnær serie som likevel har O’Malleys særegne stil. Noe å anbefale, med andre ord. Et utdrag av serien er faktisk tilgjengelig på nette også, så ta gjerne en titt. I tillegg er dette en klassisk bibliotektegneserie, så den burde være enkelt tilgjengelig for de fleste.
Folk kommenterer