Det har endelig skjedd – TVen har fordervet meg totalt, og dagene mine tilbringes først på jobb, som nå er fulltid, og siden som et slakt i vannrett tilstand foran en skjerm, enten PCen eller TVen. Den dårlige samvittigheten hoper seg opp i en haug ved siden av lesestolen min, som knapt er brukt siden en gang i august, lyspæra i leselampa har gått for lenge siden og jeg fikk aldri tid til å kjøpe ny, og haugen av høstens bøker vokser for hver uke, men nå er det ikke engang ett skritt frem og to tilbake, nå er det bare to og to og to og to og tilbake og tilbake og tilbake og tilbake.