En metaroman om bøker, biblioteker og jakten på Den Store Klassikeren. Ola Jostein Jørgensen gjør ting litt for komplisert for sitt eget beste, og burde fokusere på språket fremfor den intrikate oppbygningen.

Klassikeren

Ola Jostein Jørgensen

Aschehoug forlag, 2011

Fornuften i å kalle éns debutromanen for Klassikeren kan opplagt diskuteres, men det er ikke tvil om at det medfører større forventninger hos leseren enn hva godt er. Når vaskeseddelen i tillegg henleder tankene mot en blanding av Jostein Gaarder og Klaus Hagerups Bibbi Bokkens magiske bibliotek, en personlig barnefavoritt, i voksenvariant og Henrik Langelands Francis Meyers Lidenskap, bare uten universitetsintrigene, legges listen umiddelbart høyt.

Du møter en lidenskapelig bokelsker, hans venn Marco, den troløse kvinnen Mata, den onde Cromwell, noen gode hjelpere og en forsvunnen forfatter. Alle leter de desperat etter Klassikeren. Resultatet blir en bokjakt helt utenom det vanlige.

Dette er en fortelling om litterære viderverdigheter og bibliofile kuriositeter – og ikke minst om bibliotek, forfattere og bøker.

Det er min oppriktige mening at alle bøker, uavhengig av historie, kan være lesverdige så lenge de er godt skrevet. Fabelaktig språk kan redde en dårlig fortelling, men en god historie er uinteressant hvis setningene er til å gråte av. Utfordringen med språket i denne boken er at det forsøker å være godt uten å få det til. Det er hverken smart på en velutdannet britisk overklassemåte eller enkelt og naivt à-la Erlend Loe. Det er bare platt. Når hovedpersonen ankommer jernbanestasjonen i den fremmede byen og tar inn på hotellet henledes jeg til Anders Aakerlieds ankomst til Tanger i Ari Behns Bakgård. Men Ola Jostein Jørgensen er ikke Ari Behn. Om enn hvor mye han prøver så er det ikke vidunderlig lekne setninger tonesatt av prinsegemalens ztemte ezz-er jeg hører i mitt indre når jeg leser, det er ikke den kule nonchalansen og det dandyaktige je ne sais quoi, men et forsøk. Og forsøket mislykkes.

Bokens historie er som nevnt jakten på denne Ene Store Klassikeren, Det Ukjente Verket til en myteomspunnet forfatter, og vi blir dratt fra antikvariat til bokauksjoner til trykkerier til forleggere og tilbake før det selvsagt viser seg (Spoiler alert!) at Klassikeren har vært under nesen på dem nesten hele tiden. Den har vært så bokstavelig talt under nesen på dem at hovedpersonen har lest store deler av Klassikeren uten å få med seg at det var nettopp den boken. Og for å runde det hele av avsluttes historien i klassisk Bruce Willis-actionfilmstil med slåsskamp og skuddveksling på taket av en sliten bygård. Kan det bli mer klisjé?

Klassikeren er i bunn og grunn en festlig og halvgod bransjeintern idé som mange har skrevet bedre tidligere. Ola Jostein Jørgensen er flink han, kanskje litt for flink, eller heller flinkis, men jeg gripes aldri. Det gjøres tidshopp mellom hovedfortellingen, brev som peker frem mot klimaks og hovedpersonens egne skriblerier for et obskurt litteraturtidsskrift. I tillegg innledes kapitlene med beskrivelser av surrealistiske bibliotek i en by utenfor historien. Hva gjør de der? Med selve handlingsforløpet i historien føler jeg meg delvis hensatt til Umberto Ecos middelalderdrama Rosens navn, med maktkamp, uklare allianser, trapper og ganger og et stort bibliotek. Sirkelhistorien med boken under nesen på dem hele tiden leder meg dog heller til Don Rosa-historien Visdommens voktere om Hakkespettbokens opprinnelse. Forskjellen er selvsagt av Visdommens voktere, i motsetning til Klassikeren, er utrolig spennende og fascinerende når du er 9 år gammel og historieinteressert. Og fortsatt er det i dag. Klassikeren, derimot, forsøker litt for hardt for sitt eget beste å være smart. Bedre idéer må sies å eksistere.

Jeg la inn en spoiler alert tidligere. Det var det strengt tatt ingen grunn til. Jeg har lest boken så du slipper.