«Et unikt nytt sted for publikum». «Vårt konsept er med på å forlenge den enkelte boks levetid, som igjen vil opprettholde bredden og øke mangfoldet». Slik beskriver Eldorado bokhandel seg selv. Konseptet er like enkelt som det er genialt: hvert forlag kjøper seg plass i bokhandelen, og der kan de selge hva de vil. Det høres jo flott ut, og jeg hadde skyhøye forventninger da jeg gikk inn i fremtidens bokhandel. Førsteinntrykket var bra. Et nydelig lokale og 102 tonn bøker. Og så begynte nedturen, gjengitt under i listeform.
1) Det er et forvirrende lokale for oss som har like god retningssans som et papirfly. Jeg gikk meg bort to ganger, men jeg er villig til å overse dette. For jeg vet jo at det bare er meg, og at andre sikkert finner lett frem mellom forlagene.
2) Det er vanskelig å finne frem til det man vil ha. Dette er ikke min skyld, men konseptets. Jeg var i sakprosahumør, og var på leting etter det. Det tok motet fra meg da jeg forsto at da måtte jeg gå innom hvert forlag, lete frem sakprosaen, huske på hvilken jeg likte fra hvert forlag, bestemme meg for hvilken bok jeg ville ha og så traske tilbake til det aktuelle forlaget. For når man er student, har man ikke råd til å kjøpe alle bøkene man har lyst på. Det ble ikke en sakprosabok på meg, men jeg fant en vanntett Bibel. Jeg visste ikke at noen der ute har tenkt «åh, skulle ønske jeg hadde en vanntett Bibel. Da kunne jeg hatt den med meg på tur i skogen og i Bergen», men det har noen gjort. Bredde og mangfold for alle penga.
3) Et premiss for å handle bøker på Eldorado er at man vet hva de forskjellige forlagene har utgitt. Ikke alle får nyhetsbrev fra forlagene og leser katalogene. Så hvordan har «kvinnen i gata» oversikt nok til å finne bøkene hun leter etter? Bokhandelen krever at folk bruker mye tid der inne, og det er mangelvare i vår tid.
4) Eldorado tar visst sikte på å være et sted hvor man kan sette seg ned og prate. Det er derfor plassert bord og stoler i noen av forlagenes område. Jeg snublet inn i et foretningsmøte da jeg skulle sjekke ut Pax’ hyller. Jeg har lært at man ikke skal forstyrre folk midt i et møte, så det ble ingen bok fra Pax på meg. Dessuten var det ikke nok plass mellom stolryggene og bokhyllene til å se på bøker uten å invadere andres personlige sone. Intensjonen er vel ikke at høflige mennesker skal vente på å få se på bøker til noen er ferdige med møtet sitt? Meningen må jo være at kundene skal kjøpe så mye som mulig, ikke stå med lua i hånda og vente på tur.
5) Det ansatte kalles verter og vertinner og går med svarte klær med forkle. Jeg vet ikke helt hvorfor de synes at det var en god idé, men jeg synes at det er tåpelig. Det blir for påtatt.
I sum er jeg lite imponert. Heldigvis har jeg andre fine bokbutikker rundt om i byen der jeg finner boka jeg vil ha uten mye styr og en nettbutikk som skriver e-poster på rim for å få meg tilbake. Så da kan jeg fint leve uten de som prøver å selge meg keiserens nye klær.
Enig på alle punkter!
Jeg er enig i at den er flott og mangfoldig, men også enig i at den er vanskelig å finne frem i og at «uniformene» og sittegruppene ikke fungerer særlig bra.
Jeg blir også glad når jeg får haltende dikt og ti prosent avslag i innboksen, haha!
Ha en fin uke!
Jeg irriterte meg over mye av det samme. Det forlagsinndelingen gir meg fnatt og eksem – jeg jobber med bøker på daglig basis og har likevel stort sett ikke snøring på hvem som gis ut på hvilket forlag. Jeg er bibliotekar, jeg vil ha ordning og reda og system og jeg vil kunne finne fram til det jeg vil ha selv – å måtte be om hjelp til å finne bøker føles som et nederlag. Jeg synes også det var litt rart at et så stort lokale hvor så mange kommer til å trenge hjelp med å finne det de vil ha (og til å finne fram – jeg gikk rundt meg selv flere ganger og savnet kart) ikke har faste informasjonspunkter hvor man kan finne ansatte. Når jeg må lete mellom hyllene etter dem blir terskelen for å be om hjelp enda høyere.
Jeg likte avdelingen for klassisk musikk – dit vil jeg nok gå igjen (men noe er jo litt feil når det som appellerer mest til en bokorm som meg i byen største bokhandel er cd-utvalget…?). Utvalget av lydbøker var også imponerende, for dem som liker sånt. Barneavdelingen var stor og fint, men jeg syntes ungdoms»avdelingen» var trist. Jeg skjønner at noen sikkert har tenkt symbolsk når den ble henvist til trappa mellom barn og voksen og merket «Midt i mellom», men med så store lokaler burde det vel ha gått an å få til en skikkelig tenåringshule som innbød til å slå seg ned en stund?
Vanntett bibel? Du verden… :) Jeg bor i Oslo, men har ikke vært der enda, mest fordi så mange sier at man må ha god tid. Det er det ikke alltid jeg har, for å si det sånn.
Godt å høre at jeg ikke er den eneste som ble skuffa.
Og om en bibliotekar blir forvirra av hele butikken, så er det vel ikke så mye håp for resten av oss. Jeg så bare overfladisk over musikkavdelingen,men jeg er enig i at det er rart hvis det er høydepunktet med bokbutikken.
At du har dårlig retningssans er vel ikke Eldorado sitt problem? Og så veldig vanskelig å finne fram er det da ikke. Store rom i flere etasjer – det kunne neppe vært gjort så veldig annerledes når det er snakk om så store lokaler. Å oppleve og oppdage en bokhandel handler jo om å bli kjent. De største bokhandlene i Paris, London og andre steder tar også lang tid å bli kjent med. Men så kan det hende du ikke har tid til å bli kjent der heller. ;o)
Jeg kan være enig i at det er vanskeligere å orientere seg når bøkene er sortert etter forlag, og kanskje det ikke er det lureste. Men det kan by på mange muligheter – blant annet den Penguin-avdelingen som Eldorado drømmer om. Det var for øvrig mitt største ankepunkt – mangelen på engelskspråklig litteratur.
Og at folk kalles verter og vertinner nettopp for å bevege seg vekk fra «selger» merkelappen, mersalgstanken, pushmentalitet og hjernedødt salg – at de som er ansatt oppfordres til å diskutere litteratur og bøker med kundene – ja, da tenker jeg at du var litt surmaga da du var innom Eldorado. Men det veit jo ikke jeg. :o)
Jeg skylder ikke på Eldorado heller, fordi jeg vet at jeg ikke har så godt retningssans. Jeg liker meg godt i store bokhandler i utlandet,
men har opplevd at de er lettere å finne frem i.Jeg er ikke så spesiell, for dette har jo andre vært inne på i kommentarfeltet.
Det er helt sikkert dyktige folk som jobber der, men jeg synes man kan kalle en spade for en spade, og en selger for en selger. Jeg har fått god hjelp fra ansatte i andre bokbutikker, uten at de prøvde å dytte på meg Jo Nesbø og penner. Det handler ikke om å være sur eller vrang, men om at jeg synes gimmicken rundt det ble for for påtatt.
Jeg savnet også engelskspråklige bøker, men det kan jeg jo kjøpe fra nettbutikken som gir meg avslag og nødrim ;)
Hvilken nettbutikk er det som sender ut nødrim?
The Book Depository <3 Billig og bra.
Jeg ser hva du mener, og er enig i at Eldorado vanskelig fungerer som en bokhandel der du kan gå inn og plukke med deg boka du veit du skal ha på vei hjem fra jobb, nettopp fordi det er ganske tungvint å finne frem der. Men på den annen side er vel det mye av poenget? Enhver Ark, Norli og Tanum-butikk funker jo til det, og de er sjelden langt unna i Oslo. Jeg har bare vært innom Eldorado én gang, men syntes nettopp forlagssorteringen var så bra! Der kan du sjekke ut hva Universitetsforlaget har gitt ut i det siste, og du plukke bøker i Flammekroken. Jeg så på helt andre bøker enn jeg gjorde på Norli fordi konseptet var annerledes, og det gjør mer mye mer vennlig innstilt overfor en forvirrende layout på bokhandelen.
Kjekt for meg også, som generelt ikke har så mange assosiasjoner knyttet til de forskjellige forlagene (jeg har et par favoritter, men ellers legger jeg knapt merke til hvem som har gitt ut boka). Jeg lærte mye om hvilke forlag som er interessante for meg å følge, og jeg tror det gjør det mer sannsynlig at jeg plukker opp ukjente forfattere derfra i fremtiden.
Så jeg heier på Eldorado :)
I tillegg, apropos punkt 3 her, så er jeg ikke enig i at det er et premiss for å handle på Eldorado at man vet hva forlagene har gitt ut. Jeg tenker heller at det er et premiss for å handle der at man er villig til å se på bøker etter det sorteringskriteriet som Eldorado har brukt, nemlig forlag og ikke sjanger. Ikke det man er vant til, men de har jo vært rimelig åpne om at det er det som er greia deres.
Jeg ville veldig gjerne bli Eldorados største fan, og ville veldig gjerne at konseptet deres skulle fungere for meg. Det gjorde det ikke. Mye av grunnen mener jeg er kombinasjonen av sorteringen og planløsningen. Pluss all styret rundt jeg snakket om i punkt 4 og 5.
Etter å ha besøkt Eldorado tenker jeg også at det ikke er nødvendig å finne opp hjulet på nytt for å selge bøker. Mine yndlingsbutikker har et variert utvalg og dyktige ansatte. Jeg synes det er andre måter man kan fremheve bøker som ellers ikke selger så godt, som temahyller eller at ansatte tar saken i egne hender og stiller ut bøker de har trua på. Jeg synes rett og slett Eldorado er litt unødvendig og lite spennende.