Mange har snakket varmt om appen eBokBib, hvor biblioteket lar deg låne e-bøker som kan leses på mobiltelefonen og ipaden og andre dingser hvor du kan ha en app. Det finnes visstnok flere varianter av denne, og hvilken app nettopp DU skal bruke, avhenger av hvilket fylke du tilhører. Sjekk nettsidene til ditt lokale bibliotek, så finner du ut av det.

Med min mentale alder på 75, tenkte jeg at det å lese bøker på mobiltelefonen, deeet er nok ikke noe for meg. Ikke fordi jeg har et hipsteraktig prinsipp om at bøker kun skal leses mellom to permer (helst slitte sådan og fra en bruktbutikk), men ganske enkelt fordi jeg trodde det ville bli slitsomt for øynene å lese på den puslete iphone-skjermen min.

Akkurat der var mine antagelser korrekt, det er slitsomt å lese på mobilskjerm. Det er her «alt i moderasjon»-tanken gjør seg gjeldende. Det går an å lese litt på mobilskjermen. På vei til jobb for eksempel. Eller når du står og venter på han kompisen som alltid mister bussen eller har glemt lommeboka hjemme og må snu. Hvis du som meg da tenker «alle disse kvarterene hvor jeg venter på X/Y/Z er tid jeg faktisk kunne brukt på noe fornuftig/lystbetont/nyttig/berikende dersom det bare eksisterte en tilgjengelig arena for å fore hjernen». Det er her eBokBib-appen kommer susende inn, ikledd sin superstimulans-drakt. Welcome to the bright side.

(Bilde lånt fra bergenbibliotek.no)

Appen er lett å ta i bruk, den er gratis, og du finner garantert noe der som står på leselista di. Selv har jeg i løpet av de to siste ukene lest tre diktsamlinger og begynt på en roman – kun lest i trikketida! En annen positiv ringvirkning, en påstand basert på ren empiri, er at andre kollektivpassasjerer også kan få glede av det du leser. Nei, jeg har ikke proklamert dikt eller lest høyt på trikken. Derimot har jeg vært nødt til å stå så langt inn i et annet menneskes intimsone at vedkommende ikke kunne unngå å se hva jeg leste på skjermen. Nevnte medpassasjer, en ung kvinne med et sjarmerende smil, utbrøt et slags gledessukk (slik jeg selv ofte gjør når jeg leser noe virkelig vakkert). Jeg så på henne og forstod at hun hadde lest det samme som meg, og smilte til henne. «Heh, sorry» sa hun. «Ikkeno’ å si sorry for» sa jeg, og fortalte henne at det hun hadde lest var fra Marinas eik av Kjersti Bronken Senderud. Hun lurte på om jeg hadde kjøpt den, jeg sa nei, du kan låne den helt gratis, og vips, i det som vel er det nærmeste jeg er kommet å være i en «to ukjente møtes og deler et vakkert øyeblikk»-scene med smak av romantisk Hollywoodfilm, fikk jeg fortalt henne om denne fantastiske muligheten. Om dette bidro til at hun faktisk leste hele diktsamlinga / tok i bruk eBokBib-appen / hadde en bedre dag / kom ett skritt nærmere å redde verden, vet jeg ikke. Hyggelig var det i alle fall.

Mange gode argumenter for å teste ut denne appen, altså. Med slagordet «alle disse kvarterene med dødtid, ikke visste jeg at de kunne brukes til intellektuelt påfyll» sier jeg værsågod, så er det din tur!