Hypnotisøren
av Lars Kepler
Cappelen Damm, 2010
For litt siden skrev jeg om at jeg hadde begynt på Hypnotisøren av Lars Kepler, og at jeg foreløpig var positiv til den. Og med god grunn, skulle det vise seg. For en bok!
Lars Kepler er et pseudonym for et svenskt ektepar og boka de har skrevet er spennende fra første til siste side. Jeg slukte den i løpet av to lange bussturer, og ved et punkt la jeg fra meg boka fordi jeg ikke ville den skulle bli ferdig, men etter en halvtime med vindusstirring, måtte jeg bare ta den opp igjen og fullføre.
Plottet er ekstremt spennende. Erik Maria Bark er lege og har hatt et forskningsprosjekt om hypnose som terapi. Han blir tilkalt av politimannen Joona Linna for å hypnotisere en 16 år gammel gutt som ligger hardt skadet etter utallige knivstikk, hans familie er drept og de må avhøre ham så fort som mulig, da han er den eneste som kan ha sett morderen. Bark bryter sitt løfte om å aldri mer hypnotisere noen, og funnene ved avhøret og konsekvensene av hypnosen er grusomme.
Historien veksler mellom mordgåten og Barks bakgrunn som hypnotisør og hans familieliv nå, som krimbøker ofte kretser rundt privatlivet til etterforskerne og hovedpersonene. Kanskje krimbøkenes mellommenneskelige alibi, om man kan kalle det det. I Hypnotisøren mener jeg at både spenningsplottet og historien om det vanlige livet til Bark og Linna er veldig godt fortalt. Jeg tok meg selv i å tenke, mange ganger under lesninga, at det var overraskende høyt litterært nivå på denne boka. Der jeg ellers pleier å skumme gjennom krimbøker og irritere meg over at de egentlig ikke er så godt skrevet, så leste jeg hvert eneste ord nøye i denne boka, selv om den var så spennende at jeg noen ganger holdt pusten.
Etter at jeg leste boka, har jeg snakket om den mange ganger, jeg vil rett og slett at alle skal lese denne boka. Den kommer ikke til å forandre livet ditt, men du kommer til å lese en bok i stedet for å se på tv eller surfe på internett i to døgn, husk å ta pauser, kroppen må ha mat, og husk at det kan være skummelt å slukke lyset når du er ferdig, men for all del, les den. Jeg har i hvert fall endelig funnet en krimbok som ikke skuffer, ikke på en eneste side. Plottet var originalt, skremmende og jeg blir litt uvel av å tenke på flere av scenene, men siden jeg er så dum at jeg liker å bli skremt, så fryder jeg meg over det samtidig.
Dette er skandinavisk krim på sitt aller, aller beste, og jeg gleder meg til de neste bøkene.
Trackback/Tilbaketråkk