Det spør det amerikanske nettmagasinet Slate. Hva gjør blodige kriminelle historier innenfor den koselige, ufarlige, skandinaviske rammen? Det er Slates kulturjournalist Nathaniel Rich som har brukt det siste halve året til å pløye seg igjennom drøye 30 skandinaviske krimbøker, og nå kommer reaksjonen.

Flere mennesker drepes hvert år i krimbøker enn i virkeligheten i Skandinavia, og amerikanerne lurer nå på hvordan dette kan ha seg. Hvor henter vi inspirasjonen fra? Danmark og Norge ligger på verdenstoppen i fredelige land å bo i. Sverige havner litt lenger ned på listen, men ingen av de nordiske landene nærmer seg den statistikken som figurerer i krimbøkene. Likevel møter vi der både tortur og rene eksekusjoner.

Krimromanen har lenge vært populær i Norden. Særlig er det britisk krim vi liker å lese her i nord. Vår pragmatiske holdning passer godt inn i det intrikate mønsteret i romaner fra blant annet Agatha Christie, Arthur Conan Doyle og Colin Dexter.

Særlig har nok Stieg Larssons trilogi om journalisten Mikael Blomkvist vært med på å nøre oppunder oppfatningen av skandinavisk krim som voldelig, men også Jo Nesbø, Henning Mankell, Karin Fossum og Gunnar Staalesen har satt sitt ubehagelige preg på den skandinaviske krimlitteraturen. I Frankrike er spesielt Nesbø og Staalesen kjent som god, men dog voldelig krim.

Rich peker på utviklingen innen sjangeren fra den klassiske, erkebritiske detektivfortellingen til en råere, mer teknologisk thrillerversjon à la Larsson. Det er nok nettopp denne råheten som sjokkerer, men Rich trekker frem utviklingen som et positivt trekk ved krimsjangeren. Også karakteroppbyggingen er karakteristisk for de skandinaviske detektivene, som ofte åpenbarer atypiske etterforskere med et kroket privatliv.

Jeg må likevel le litt av dette idylliske bildet verden har av Skandinavia. Vel er vi lykkelige, demokratiske og kaffedrikkende, men også her finner man sinnslidelser, mørkemenn og selvmord. Oljens medalje har sin bakside. Skandinavisk krim eksisterer i en så stor utstrekning fordi den selger. Hver påske koser vi oss med krim i alle kanaler – bøker, på tv, i avisen, ja til og med på melkekartongen. Vi ruller oss i elendighet, kanskje fordi vi selv lever liv så langt unna de situasjonene vi finner i krimbøkene?

Min personlige teori er imidlertid at gåter alltid selger. Det handler bare om innpakningen. Som med så mye annet i livet.  Uansett er det spennende at det er nettopp krim som er blitt det skandinaviske varmerket utad. Min oppfordring er at vi må dyrke denne kulturen og drive frem stadig gode krimforfattere slik at vi kan holde sjangeren i stadig utvikling. Krim har de siste årene vist seg å fungere godt som forum for å ta opp kritiske aspekt ved samfunnet som rasisme, voldtekt og prostitusjon – alle tema som på sitt vis er tabubelagte. Det avkrefter myten om krim som underdanig litteratur. Heldigvis.

Slate nevner et knippe store krimforfattere, og jeg har ikke tenkt til å lage noen mer utfyllende liste akkurat nå. Dersom du er nysgjerrig, anbefaler jeg derfor å ta en titt på hva Tom Egeland mener det er verdt å sette seg inn i denne sommeren her.