The Chronicles of Narmo
Caitlin Moran
Random House Children’s Publishers UK, 2013
Mange som var innom bokhandelen jeg jobbet i før jul, klaget sin nød over hvor vanskelig det er å finne bøker til familiens tenåring. Det var med et resignert skuldertrekk at de plukket ned den boken som stod øverst i ungdomsavdelingens ”ti på topp”-hylle, og mumlet noe om at ”det viktigste er vel at du legger ved et byttekort, så kan den heller byttes til hva-nå-enn jeg burde ha kjøpt.”
Om jeg hadde hatt litt større spalteplass, litt bedre tid og dessuten ikke allerede hadde røpet poenget mitt med dette innlegget i tittelen, kunne jeg nå ha skrevet et par avsnitt om hvor viktig det er at folk tar innover seg at tenåringer ikke bare er en homogen gruppe der alle liker det samme. At du kommer til å trenge et par opplysninger til om din niese enn bare alderen hennes, for å kunne plukke ut en bok det er sannsynlig at hun vil like. Det er ikke sånn at du ikke blir et menneske før du er gammel nok til å lese ”ordentlige romaner” eller ”skikkelig krim”. Noen kommer aldri til å ville lese Alice Munro eller Jo Nesbø eller Cecilie Enger, eller hva nå enn du som er voksen leser. Noen kommer til å lese fantasy til de stuper. Noen vil bare lese om hest. Andre igjen vil ta det som en personlig fornærmelse om du gir dem en bok med hest på forsiden. Noen begynner å lese ”voksenbøker” allerede mens de går på barneskolen. Man skal kjøpe en bok til en person, ikke til en alder. Men dette skal jeg altså ikke skrive flere avsnitt om. Derimot skal jeg forsøke å komme med et forslag, som kan passe til et par trettenåringer, eller sekstenåringer, eller tyveåringer, eller kanskje også ganske mange andre.
Caitlin Moran har skrevet How to Be a Woman, en slags selvbiografisk roman/guide som lå på bestselgerlistene herifra og til månen og som ”alle” allerede har lest. Moran brukte humor og intellekt for å vise leseren at å være feminist er en selvfølge, og noe man skal være stolt av.
Men det er klart, det kan sikkert være enklere å stå bredbeint og være selvsikker og vittig mens du snakker om noe viktig, når ”alt har ordnet seg”; da Moran skrev How to Be a Woman, hadde hun drømmejobben sin (hun er prisbelønt spaltist i The Times, og har jobbet som musikkanmelder og tv-vertinne), hun var (og er) gift med mannen hun elsker og sammen hadde de fått to barn og det er en leilighet i selveste London inne i bildet og en liten drøss med kjendisvenner og en uendelig, dedikert tilhengerskare i sosiale medier. Caitlin Moran er kul, men om du er tretten, kan det være vanskelig å se hva som kom først: det kule livet eller de kule meningene til dama. Hva kom som en følge av hva? Derfor kan det være et poeng å starte opp med den aller første boken hennes, The Chronicles of Narmo, som hun startet å skrive da hun var – nettopp! – tretten.
Moran vokste opp som den eldste av åtte søsken i en fattig familie. Hun tilbrakte mesteparten av tiden sin med nesen i en bok, og da hun var tretten, syntes hun at det var på tide å ”gi noe tilbake”. Det viste seg imidlertid at å gi en bok tilbake til verden, tok mange flere dager en hun følte at hun hadde til rådighet, så hun satte prosjektet på pause. Et par år senere plukket hun det opp igjen der hun hadde startet, og da hun var seksten år gammel, var boken blitt utgitt.
For de av oss som ikke er seksten lenger og som ennå ikke har gitt ut så mye som en pamflett, kan dette være sjokkerende, demotiverende, ja, irriterende nesten.
Men for en trettenåring bør det være temmelig inspirerende.
For dette er ikke en forlenget skolestil. Dette er en roman.
Dette er en roman som selveste Terry Pratchett roste med ordene: ”Oh God, this good already and she’s only fifteen.”
The Chronicles of Narmo handler om familien Narmo, en fattig fembarnsfamilie i England. Eldstedatteren Narmo er femten, og mildt sagt skolelei. Hun klarer å overtale mor i huset til å la barna få ”hjemmeundervisning” (selve undervisningen blir det lite av. Dette skal visstnok være temmelig selvbiografisk; Moran og hennes søsken slapp skolen fra Moran var elleve til hun var atten, uten at foreldrene noensinne brydde seg noe særlig med å lære ungene verken det ene eller det andre.)
Men familien Narmo er en helt sprø gjeng, og å få lese om hverdagslivet deres er som å bli revet inn i et alternativt univers. Det er et fantastisk godt driv i romanen; humor, fortellerglede, fabelaktige dialoger og herlige karakterbeskrivelser gjør Chronicles til en av de mest lettleste bøkene jeg har lest – uten at det gjør boken til noen ”kioskroman” av den grunn. For Moran klarer, kanskje nettopp på grunn av perspektivet (ungdomsskoleelever sett gjennom en ungdomsskoleelevs øyne), å skildre hvor forskjellige barna er, hvor viktig det er å ivareta den identiteten og å se hverandre.
Det er tydelig på stilen i boken at Moran var tenåring da den ble skrevet. Romanen er rik på det som hører barndommen til: fantasi, energi og engasjement i overflod, lek og kreativitet.
Et eksempel er hvordan fortelleren med ett kan flytte fokus bort fra det som det egentlig fortelles om, og videre til noe tilsynelatende irrelevant, som i dette tilfellet: en forlatt cola-boks, der det viser seg å bo en sneglefamilie (og som Morag sparker borti på vei til et loppemarked.)
Mother Slug was just regurgitating some mouldy newspaper she had mistaken for a frozen pizza, as supper for her seventy children and their friends who had come round uninvited. Father Slug was settling down with a piece of pizza he’d mistaken for an evening newspaper. The family ant was chewing at a slipper, and the kitchen clock ticked away quietly. Father Slug turned a page and noted a headline.
«Mother,» he said, rustling the pages importantly.
«Mother.»
«Woooolvf?» she replied, her mouth full of sick.
«It says here that there’s been another massacre n the Allotments; over six hundred, they think.»
Mother Slug made sympathetic noises and passed the plates round.
«My brother Alan lives over that way,» he commented. «I wonder if he’s all right.»
«I expect he’s fine,» Mother Slug soothed.
«I’ll pop over and see him tomorrow,» Mr Slug resolved, and immediately felt better for it.
Unfortunately, he was unable to do any such thing, for at that moment a foot in a scruffy trainer came crunching down, squashing the can flat, killing all the slugs and making life very difficult for the family ant.
Samtidig er den tydelig preget av at Moran/Morag er på vei inn i voksenlivet: skildringene av forelderene er så innsiktsfulle og gjenkjennelige at det er underlig at de ikke er skrevet av en som har vært gift i årevis selv, språket er voksent og betraktningene er intelligente. Moran skriver om plikter, moral og identitssøken på en interessant måte som slett ikke tilhører en gneldrete, ureflektert trettenåring. Hun tar rett og slett tenåringen på alvor, uten at det blir kjedelig eller overpedagogisk. Sånne bøker er det for få av.
En annen grunn til at gi Chronicles of Narmo i gave til trettenåringen, er at du umiddelbart blir den kule tanten/broren/faren/etc. Caitlin Moran er jo i vinden som aldri før! Tv-serien er på vei, og er spådd stor suksess. Da kan det være kult å kunne si at man har lest boken, før serien blir snakkis i skolegården.
Uansett stemmer jeg for mer Caitlin Moran i de norske hjem (og dessuten: flere voksenpersoner som tar barnas lesevaner på alvor.)
Folk kommenterer