(hvem vi er & hva vi gjør)

Manifest for folk flest (Hvem vi er & hva vi gjør)

Johan Harstad

Flamme Forlag (singel) 2013

Folk flest gjør så godt de kan. Folk flest tar én dag av gangen.

Folk flest kjøper familiedeig. 

Johan Harstad har skrevet et manifest for folk flest. Eller om folk flest. Ved en inngående behandling av kulturelle og politiske emner gjennom folk flests øyne setter han et ironisk spørsmålstegn gjennom en rekke karakteristikker som opptrer i samfunnet. Som foreksempel vårt forhold til taco. Til krigen, og til Sossen Krogh.

Uten å nevne et eneste partinavn direkte – så legger Harstads ”folk flest” begrep seg tett opp mot samfunnets fordommer og forestillinger om nettopp de folkene som stemmer på partiet som hevder at de er for folk flest. Teksten balanserer på en smal linje mellom det ironiske og det nedlatende, idet den setter folk flest i en rekke kontekster som involverer crocs, amerikaglede og lite positive holdninger til innvandring.

Folk flest ser på sørstatsflagget som et frihetssymbol og at det representerer drømmen om et land med mer personlig frihet, mindre statlig innblanding og høyere tollfri kvote, men også med et gratis forbedret helsevesen og lengre åpningstider på polet, samt høyere fartsgrenser.

Som leser blir jeg tvunget til å tenke over mine egne holdninger, mine egne vaner – og mitt eget venstreorienterte syn på folk flest som jeg  ikke tenker at jeg er en del av. Harstad stiller seg også selv i denne rollen, idet han poengterer at folk flest nok ikke vil lese det han har skrevet. Folk flest tror han er marxist. ”Folk flest abonnerer ikke på Flamme-singler”. ”Folk flest har lagt bort teksten for lengst, overbevist om at forfatteren mener at han er bedre enn folk flest.”.  Til tross for disse ganske åpenlyse kritikkpunktene hevder forfatteren at han har skrevet teksten i en viss kjærlighet for folk flest. På denne måten fungerer teksten som et språklig eksperiment, et eksperiment i tilnærming, forskjeller og fordommer i det norske samfunn.

Teksten starter nesten alle sine setninger med ”folk flest”. Et grep som gjør den til et insisterende manifest, samtidig som den blir forholdsvis tung og oppstykket å lese på tross av sin vedvarende ironiske tone. Teksten fungerer best i de passasjene der den ikke kun behandler et tema gjennom en enkelt setning, men fortsetter undersøkelsen gjennom utdypninger og sammenhenger. Her blir utregningene bak påstandene tydelige, og gjør at teksten i enkelte tilfeller får tøye litt på rammene rundt den forholdsvis strenge formen den er skrevet i.

Manifest-sjangeren, som kan beskrives som et grunnlag for en ideologi, blir bygget opp rundt en rekke karakteristika som legger seg som grunnlag for ideologien. Hos Harstad opptrer amerikanske biler, fire stjernes middag og ønsket om høyere fartsgrenser som til tider ironiske indikatore på folk flests bakvedliggende ideologi. 

Folk flest skriver ordet Krigen med stor K for å understreke alvoret. Folk flest har vært engstelige for sovjetiske ubåter i norsk farvann og er nå engstelige for ikke-vestlige muslimer i norsk innland. Folk flest er ikke fullt så opptatt av andre kriger enn Krigen, pågående eller avsluttede. 

Harstad leverer et interesant studie av hvem vi er og hva vi gjør. Eller hvem vi ikke vil være, og hva vi ikke gjør. Et manifest for folk flest som kanskje ikke når ut til folk flest. Det er synd. For det er tankevkkende lesning.