For tiden leser jeg Min kamp 1. En god bok, ingen tvil om det. Men den lider under at jeg har forspist meg på oppvekstromaner. Når jeg leser Knausgårds skildringer av å være ung og rastløs, gir det meg et ekko til de mange oppvekstromanene jeg har lest i mitt liv. Spesielt mannlige forfatteres skildring av sin egen ungdom. Jeg nevner i fleng Beatles, Kompani Orheim, Mannen som elsket Yngve, Vidunderbarn, Populærmusikk fra Vittula, Catcher in the rye. Lista kunne fortsatt en god stund til.
La oss generalisere litt om hvordan disse bøkene er. Vi har gjerne en ung gutt som hovedperson, og han er aldri den mest fremtredende i vennegjengen. Det er påfallende at de mest dominerende i vennegjengen aldri får sin historie fortalt. Det er på ingen måte tilfeldig at Jarle er hovedpersonen i Kompani Orheim, heller enn Helge. Men selv om vår mann ikke er den mest synlige, ønsker han gjerne å skille seg ut. Han begynner å høre på musikk, en helt annen musikk enn den ”de andre” hører på. Gjennom denne kjærligheten til musikken finner han en venn, eller flere, alltid gutter, som føler det samme som han. Kanskje lager de band. De er interessert i jenter, men jentene er fjerne og litt uforståelige. Sjelden har jeg lest beskrivelser av gutter som får sin første kjæreste og får en sterk samhørighet med henne, stort sett er hun der, mens den virkelige åndelige utviklingen skjer med kvasi-intellektuelle samtaler med kompisene.
Hva kan vi trekke ut av dette? Selv om verkene hver for seg kan være interessante, og selv om de absolutt er skrevet forskjellig (det er mil mellom Knausgård og Renbergs tilnærming til forholdsvis like temaer), så opplever jeg dem som ekko av hverandre, og nå har jeg fått litt nok.
Bunner min fiendtlighet til disse bøkene i at jeg er lei av å lese om unge gutter? Kanskje jeg kan begynne å lese oppvekstskildringer skrevet av kvinner? Plutselig kommer jeg til kort. Jeg har lest få skildringer av oppveksten til jenter. De få eksemplene jeg kommer på er ofte vinklet mer direkte mot ungdom. Jeg husker at jeg leste Kari Bøges Stjerneskudd, og Tove Nilsens Skyskraperengler. I tillegg kommer jeg på Det aller fineste av Anna Bache-Wiig, men alle disse handler for det første om en litt yngre gruppe 11-14 år, og de er relativt annerledes fra det mannlige forfattere skriver om. Der mennenes oppvekstromaner gjerne tematiserer gode vennskap, der de utviklet hverandre, er relasjonen mellom jentene preget av baksnakking og intriger. I tillegg er det å få en kjæreste veldig essensielt. Den åndelige utviklingen, å oppdage ny musikk og snakke om dypere ting forsvinner i en tåke av mensen og nye BH-er.
Forhåpentligvis er det jeg som ikke har blitt eksponert for gode oppvekstskildringer for jenter, for jeg nekter å akseptere at det er slik forskjellen er mellom jenter og gutters oppvekts. Kan noen anbefale meg noe?
Ei veldig morosam oppvekstskildring, eller snarare ungdomsskildring, er ‘En rekke avbrutte forsøk’ av Selma Lønning Aarø. Lo så eg grein. Men du vil kanskje ikkje at det skal vere morosamt, heller litt seriøst? I så fall veit eg ikkje om nokon. Kanskje jenter er ferdige med barndommen sin når dei byrjar gi ut bøker, kanskje vi ikkje lever i fortida?
St. Croix-trilogien til Gerd Brantenberg er helt fantastisk god litteratur.
Jeg begynte å lese bloggposten og tenkte «Dette er bare tull. Det er klart det skrives gode oppvekstromaner om jenter.» Men du har kanskje, dessverre, rett. Det skjønte jeg underveis i lesingen.
Fordi de fleste oppvekstromaner jeg har lest på norsk om jenter handler egentlig om guttene i deres liv. Og det handler om å bli voksen rent fysisk, ikke om hva som foregår inne i hodene våre. «Den åndelige utviklingen, å oppdage ny musikk og snakke om dypere ting forsvinner i en tåke av mensen og nye BH-er.» Jeg begynner å lure på om det er sant, i hvert fall for norske bøker.
Jeg har lest bøker på engelsk som kan kalles «skikkelige» oppvekstromaner for jenter. Mange av dem er i kategorien «historical fiction», altså handler de om jenter som vokser opp midt i historisk dramatikk, noe som tvinger frem en handling der jentene må bli voksne i mental forstand: de må ta viktige valg, ofte knyttet til krig, politikk eller sosiale omveltninger. Men dermed er heller ikke disse bøkene i den sjangeren du savner, hvis vi skal sette klare sjangergrenser.
Brantenbergs trilogi spenner helt fra barndom til tidlig voksenliv, og handler vel mest av alt om å være menneske. Den er semi-selvbiografisk, og foregår på 1900-tallet. Den er veldig ulik, og mye bedre enn, det meste av gutteoppvekstskildringer jeg har lest.
(For en fin gutteoppvekstskildring som ikke skjemmes av kvasiintellektuell kameratrunking, prøv Sigurd Hoels Veien til verdens ende.) ;)
Jeg elsker-elsker-elsker både Selma Lønning Aarø og Gerd Brantenberg som tidligere er nevnt. De er det bare å kaste seg over.
Kanskje kan Inger Hagerups Det kom en pike gående regnes i denne kategorien? Det er strengt tatt selvbiografi, men det er oppvekst.
Hvis jeg får bevege meg utenfor landegrensene vil jeg nevne Mig äger ingen av Åsa Linderborg, som handler om det å vokse opp med en alkoholisert far. Også den er selvbiografisk – men veldig fin!
Jeg synes Torborg Nedreaas sine bøker om Herdis er gode: Trylleglasset, Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne.
Ellers kommer jeg ikke på så mange, og ingen av nyere dato. Håper noen vet noe ikke jeg vet :)
Her strømmer det på ja. Jeg er jo et veldig fan av St. Croix triologien, men jeg har kanskje aldri sett på det som en oppvekstroman, i alle fall ikke som klart tar for seg en persons liv i brytningen mellom barn og voksen. Men siste boka er vel kanskje egentlig det. Hmm.
Men noe av opplegget er vel at det virker som om så mange menn ser på sin oppvekst som viktig å formidle i en større sammenheng, mens våre samtidige kvinnelige forfattere i mindre grad gjør det. Dette til tross for at kvinnelige forfattere blir anklaget for å kun skrive om seg selv. Kvinnene modnes jo også intellektuelt, er ikke det verdt å skrive om?
Jeg var i min ungdom veldig glad i Kari Bøges bøker om Pia, «Speilet fanger» og «Ryggen fri». «Kjære Timo» av Elin Brodin er fortsatt en stor favoritt. Men dette er jo ungdomsbøker, kan virkelig ikke komme på noen norske kvinnelige forfattere som skriver oppvekstromaner for voksne av typen Renberg, Saabye Christensen og Knausgård.
Støttar meg til rullerusk: Eg elska ‘Speilet fanger’.
Enig med Kristin, Linderborg og Hagerup har veldig fine oppvekstskildringer. Men disse skildrer kanskje ikke det samme fellesskapet som vi finner i f.eks Beatles?
Kanskje skal vi skrive våre egne?
Alice Hoffman pleide å skrive om jenter i oppvekst. Men de handla jo også om forholdet til gutter, som feks Property of (Dama til). Eller kanskje var jentene i de bøkene litt eldre, jeg husker ikke helt. Noen andre som husker?
http://nplusonemag.com/woods