17. september var førsteamanuensis Ståle Dingstad ute i Aftenposten og kritiserte prosjektet Henrik Ibsens skrifter:

Henrik Ibsens skrifter var et forsøk på å tenke stort. Det var den faglige standarden som skulle legge premissene for arbeidet, ikke de økonomiske ressursene. Men resultatet av prosjektet står i et sørgelig forhold til innsatsen. Flere edisjonsfilologiske valg har ledet til stor ressursbruk uten tilsvarende faglig utbytte, og kommentarene har fått en ideologisk slagside.

Henrik Ibsen skrifter har vært en nyutgivelse av alle Henrik Ibsens tekster, hvor man har gått tilbake til førsteutgaver og manuseksemplarer for å finne det «riktige». Som Dingstad påpeker har prosjektet vært ekstremt ressurskrevende, og for menigmann kan det virke helt ubegripelig at noen skulle være så intenst opptatt av om det virkelig er et komma på side 38 i Hedda Gabler eller om det rett og slett var et punktum.

Kommentering, det som på engelsk heter annotation, er egentlig et samarbeid mellom forfatteren, en redaktør og leseren. Disse har alle forståelser av den konkrete teksten, og det er ikke gitt at jeg, selv om jeg er oppegående, i 2010 forstår referansene Ibsen brukte på 1800-tallet. Dermed har jeg bruk for hjelp til å forstå teksten. Norsk er ikke en gang det samme som det var for 200 år siden, selv om ordene ligner.

Redaktøren, altså den som kommenterer, skal ikke tolke teksten for meg, ei heller fortelle meg ALT hun måtte vite om 1800-tallet eller Ibsens frisør. Balansen er hårfin mellom for lite og for mye informasjon. Sørgelig nok må man vel si at en kommentering aldri kan bli perfekt, selv om det er nettopp det som er det ideelle målet.

Ståle Dingstad får da også svar fra Christian Janss og Jon Gunnar Jørgensen:

En vitenskapelig utgave er ikke en bokstavtro reproduksjon av kildeteksten. Edisjonsfilologens oppgave er å tilrettelegge teksten på en systematisk, veldokumentert og pedagogisk måte. Til dette knyttes det sterke krav til nøyaktighet, både i forhold til kildeteksten og til retningslinjene. Dersom HIS har mislykkes i å gjengi teksten i samsvar med kilden og med retningslinjene, så er det alvorlig. Men de eksemplene Dingstad nevner her, rammer ikke.

Jeg har bare lest utdrag av Henrik Ibsens skrifter og innrømmer at jeg ble litt matt av antall fotnoter som hver replikk ble forsynt med. Jeg er usikker på hvor viktig det skal være for humaniora å etterstrebe det naturvitenskapelige (det eneste sanne) på denne måten, men samtidig kommer det også frem mye spennende når man faktisk ikke tar alt som står i teksten for gitt. Diskusjonene blir dessuten mye morsommere å følge når man alltid kan være enig med siste taler og se argumenter for begge sider. Engasjement rundt kommenterte utgaver er vanligvis forbeholdt nerdene, men jeg trives egentlig med å følge diskusjonen. Så lenge jeg slipper å lese disse kommenterte greiene…