Årets Hugo-nominasjoner ble presentert på lørdag, og jeg kan ikke si at jeg er super imponert. Som i fjor er ikke mine personlige favoritter på listen, noe jeg naturlig nok tar som en fornærmelse.
Årets nominerte for beste roman er:
- A Dance With Dragons av George R.R.Martin
- Deadline av Mira Grant
- Among Others av Jo Walton
- Embassytown av China Miéville
- Leviathan Wakes av James S.A.Corey
Min favoritt til å vinne
Av disse er det etter min mening 3 klare favoritter, Miéville, Martin og Walton. Av disse håper jeg inderlig på at Walton seirer. Among Others er nå bare 2 hakk ned på leselisten min, og har fått veldig spennende kritikker. Denne typen sci-fi/fantasy sjangerbrekning er vanligvis ikke min greie, men dette virker spennende.
Når det gjelder Mieville og Martin så har de begge gjort mye bedre jobber før. A Dance With Dragons kan ende opp med å vinne på bakgrunn av den lange ventetiden og absurde suksessen som Martins bokserie har for tiden. Men jeg vil karakterisere A Dance With Dragons som hans svakeste bok til nå, og også den minst frittstående i serien. En Hugo-pris for beste roman er derfor ikke egentlig fortjent, jeg vil heller at sesong 1 av TV-serien får prisen for beste dramatisering. Når det gjelder Embassytown føler jeg at Mieville trenger å gå nye veier. Etter den ganske radikalt nyskapende The City and The City (som jo vant prisen i 2010) har han falt litt tilbake til gamle baner. Mye svulstige ord, men jeg vil gjerne ha litt mer meningsfylt lektyre siden jeg vet han kan bedre.
Mira Grants zombiebøker er jeg fortsatt ikke videre interessert i, men merker meg at hun er nominert for andre år på rad. Leviathan Wakes utmerker seg derimot fordi det er den eneste klassiske science fiction boken på listen i år. Dette er faktisk litt bekymringsfullt, for Hugo-prisen skal i teorien være en pris i science fiction, og selv om sjangergrensene er flytende og ofte meningsløse, kan mange av årets nominerte bare kalles science fiction mer en gigantisk mengde godvilje.
God bok, men ikke en Hugo-pris verdig
Mest interessant med årets liste er likevel hvem som ikke er der. When She Woke er ikke på listen, noe jeg er dypt skuffet over. Abortpolitikk er kanskje ikke en prioritert for årets Worldcon-deltakere? Ei heller finner jeg Debris, en annen favoritt fra året som gikk. Begge disse bøkene er fra ukjente navn i sjangeren, og debutanter vinner sjelden Hugo-priser, men jeg føler likevel at begge disse bøkene burde vært på listen. Personlig ville jeg ha dumpet Grant og muligens Miéville. Men jeg skal ikke engang på Worldcon, så jeg har ikke akkurat mye jeg skulle ha sagt.
Prisutdeling skjer i Chicago i september. Det gir oss noen måneder til å lese oss opp på de nominerte, om ikke annet er nominasjonslisten vanligvis en god sommerleseliste for de sci-fi interesserte. Resten av de nominerte i alle kategorier finner du her, mange av novellene er tilgjengelig gratis på nett.
Personleg har eg også Among Others som favoritt. Embassytown likte eg også nokså godt, sjølv om eg også syns at The City and The City er betre. Leviathan Wakes har eg ikkje lest enno, men den er den einaste av dei andre nominerte som fristar, og det er kjekt å vite at den er meir klassisk science fiction.
Dei to siste fristar lite, zoombiar interesser meg omtrent like lite som vampyrar gjer (med mindre Buffy tar seg av dei) og eg har ikkje kasta meg på Games of Thrones-toget enno.
Zombier er et veldig snevert «litterært» virkemiddel. Jeg har ikke lest Deadline eller Feed fordi zombiebbøker nesten alltid handler om de samme temaene. Likte The Walking Dead godt nok, og ser frem til «This is not a test» av Courtney Summers, men ellers blir det ofte veldig kjedelig.
Jeg ville karakterisert Levathan Wakes om en space opera mer en hard sci-fi, men det kan jo være greit i sommervarmen,
Har nå lest ferdig Among Others. Den er fantastisk, nesten en meta-science fiction bok, veldig bra. Den bør vinne, for å si det slik, måten den hyller sjangeren er jo nærmest direkte frieri til en Hugo. Og jeg ble inspirert til å lese Tiptree, har ikke lest annet en litt av» «Love is the plan, the plan is death», for ikke å snakke om «Dying Inside av Silverberg, som jeg lastet ned nesten med en gang. Hadde ikke Mori vært en så stor fan av Heinlein, hadde hun hatt nærmest perfekt smak i litteratur.