Heteslag

Denne sommeren har gitt oss hetetokter vi ikke har opplevd siden … ja, siden når? Heten kan være klam, intens og klaustrofobisk, ja kanskje på grensen til det dødelige. Denne intensiteten møter vi igjen i litteraturen. Redaksjonen har valgt ut en bok hver som gir oss heteslag.

Geir: Doris Lessing. Jeg har aldri helt forstått meg på henne. Hun skrev African Laughter på 80-tallet, en recap der hun dro tilbake til barndommens Rhodesia, en spennende og befriende fortelling om reisen fra steder til steder.

Der gresset synger er kanskje den boken jeg har lest som har vært nærmest å gi meg hetetokter. Har du opplevd afrikanske sletter i tørketiden, med stekende sol fra klar himmel, og med skygge som knapt dekker det som skaper skyggen, skjønner du hva jeg mener. Det er varmt, det er intenst, og det er ingen steder å flykte i mils omkrets. Der gresset synger (The Grass is Singing for dere som foretrekker originalversjonen) er historien om ei jente som vokser opp på en gård ute på landsbygda i Rhodesia på 50-tallet, fanget av rase og av geografi vokser varmen og klaustrofobien på henne, repetitivt, intenst og uendelig. Jeg vet at mange elsker denne boken. Jeg leste den mens jeg fremdeles var i 20-åra. Jeg hadde da som nå et sterkt forhold til det afrikanske kontinentet, men for første gang møtte jeg den afrikanske landsbygda på en måte som jeg bare opplevde i korte øyeblikk. Ingen adspredelser, uten likesinnede, uten relasjoner, og undertrykket av utenforskap og trangsynte foreldre. Det er til å få åndenød av, og kanskje er nettopp det grunnen til at folk elsker den – de kjenner seg igjen i noe jeg ikke klarer relatere til: Kjønnskamp, omvendt rasisme og stillstand.

Boken ble gitt ut i 1953, og var gjennombruddet for Lessing, som senere skulle utvikle seg til å bli kanskje den fremste representanten for britisk feministisk litteratur, men også blant de aller fremste innen sci-fi. Jeg har aldri latt meg friste av sci-fi-bøkene hennes, men de afrikanske derimot er både farlig intense og viktige å få med seg for å forstå både postkolonialismen og veien fra undertrykkende kvinneliv til kvinnefrigjøring.

Linn: Jeg tenker på bøker som handler om sommeren, eller varmen, og Jakob Ejersbos Afrika-trilogi, kanskje spesielt Liberty, dukker opp, men enda sterkere stråler en favoritt jeg har skrevet om her på bokmerker tidligere, nemlig Miraklenes tid. (http://bokmerker.org/katastroferoman-med-hjerte/) Dette er en ungdomsbok, eller; young adult-roman, som handler om at jorda begynner å rotere saktere – umerkelig i starten, men etterhvert som tida går, så endrer alt seg. Et døgn er ikke lenger et døgn, for plutselig kan sola være oppe og steke i 20 timer heller enn 12, og være borte tilsvarende lenge; natta varer plutselig i to dager, og hva skal man gjøre, skal man fortsette å forholde seg til klokka, skal man stå opp med sola og være våken i to døgn før man legger seg igjen og sover i to døgn når den endelig går ned? Dette er en helt fantastisk roman som tar for seg noe vi alle tar som en selvfølge: hvordan jorda roterer rundt sola og hvordan samfunnet vårt og livene våre forholder seg til dette, og hva som skjer med en gang noe går galt. Sakte først, så fortere og fortere. Men en scene fra boka står fortsatt glohett fram for meg i hukommelsen når jeg tenker på den. Hovedpersonens ferd ute i en glovarm, lys natt med gutten hun er forelska i, mens foreldrene deres og alle andre sover, og de løper rundt i nabolaget og ender opp med å få forbrenninger på kroppen etterpå fordi sola er så sterk, så sterk, rett og slett farlig å oppholde seg i når den steker på jorda unaturlig lenge – og mens hovedpersonen får kalde omslag for å lindre forbrenningene, ser jeg for meg disse to ungdommene i den overnaturlig lyse, varme natta, hvordan de løper langs de sovende gatene med svette panner og dundrende hjerter.

Silje: Jeg er veldig glad i varme, så jeg tror jeg er dårlig på å huske om varmen i bøker jeg har lest har vært beskrevet som noe ubehagelig. Eller så har jeg ikke lest så mange bøker om heteslag. Men selv om heteslag kanskje ikke er riktig ord, tenker jeg på førstesetningen i Gabriel Garcia Marquez’ Hundre års ensomhet: «Many years later, as he faced the firing squad, Colonel Aureliano Buendía was to remember that distant afternoon when his father took him to discover ice.» I scenen det vises til går Aureliano med faren sin til sigøynerne som hvert år har med en ny oppfinnelse til landsbyen fra den store verden langt langt unna. Dette året har de tatt med seg en stor isblokk, som Aurelianos far øyeblikkelig beskriver som verdens største diamant. Aureliano tar på isblokken, og fjerner straks hånden: «It’s boiling.» Det er noe utrolig flott ved å sitte her oppe i nord med våre vanligvis så milde somre og tenke seg til et sted der is er noe like magisk som når skjønnheten Remedios letter og flyr mot himmelen. Eller en av de andre nydelige magiske øyeblikkene i denne romanen. Varmen i Hundre års ensomhet er ikke klaustrofobisk, den er ikke kvelende, den er der bare som en selvfølgelighet. Men jeg lar ikke en mulighet gå fra meg for å nevne denne fantastiske romanen.

Mari: I sommerens hete må jeg nesten nevne Maja Lundes Blå. Nyhetene denne sommeren fikk det til å gå iskalt nedover ryggen på meg, før den klamme svetten av frykt tok over. Kunne virkelig framtidsscenarioet hun skildrer være mye, mye nærmere enn vi tror? Koker vi jorda vår såpass at Europa vil brenne slik som i Blå, og slik som det gjorde i Sverige, Norge og Hellas, for å nevne noen få steder i sommer? Det føltes litt som å ha tatt i glødende kull, men i virkeligheten så jeg ikke en gang håpet som Lunde gir det nordlige Europa – for i virkeligheten brant det her også. Skal vi si brennaktuelt?